Kategoriarkiv: barn og sårbarhet

Når klokka slår tolv.

Publisert i å være god nok, å være i seg selv, barn og sårbarhet, Ensomhet, Ettertenksomhet, Finn din egen vei, Gjenklang, varme nok by

Finn fram til den hellige timen. Der det alltid er varme nok, der du alltid er mer enn alle andre tror, vet og sier.


Den hellige timen
er
når stjerna lyser som klarest:
Jeg kan snuble, falle,
få fullt av snø ned i skoene,
kjenne kroppen stritte imot,
og likevel -
fortsette -
med motet og litt av håpet i behold.

Den hellige timen
er
når klokka klinger midnatt:
Der jeg er meg og du er deg
i hver vår tunge rustning,
søkende og letende
og samtidig -
alltid -
med en levende flamme på innsida.

_________________________________________________
Jula er tida der vi både kan kjenne oss rolige og forstrekte på samme tid. Stress, uro og lukten av kanel går rett ved siden av hverandre. Ikke alle vil kjenne på noe som likner julero. Mange barn er milevis unna julefreden. Ta deg gjerne en tur innom www.denene.no og se hvordan du kan være med og bidra til de varmende øyeblikkene. Jeg ønsker dere alt godt i juledagene som ligger foran! En ekstra takk til Mammadamen i dag som inspirerte meg til å sette meg ned et øyeblikk og skrive. Det er godt å vite at vi kan bety noe for hverandre. Bildet ovenfor er hentet herfra, og er gjengitt med tillatelse fra Lisa Aisato.

Se opp for flodhester!

Publisert i barn og sårbarhet, Behov for å bli hørt, Du får ikke lov til å overse meg!, Egenomsorg, Jeg hvisker til deg, Lengsel, Mot til å tro på seg selv, omdefinere grenser by

 


Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt. Bm. 1139. Teksten sto på trykk i Aftenposten på torsdag, og ble kommentert på nett av Ahsan Aslam i dag under tittelen “Jeg kommer gjerne på julebesøk.” 

Annonsen fra “ensom enke” retter fokus mot noe som blir synliggjort og tydelig for mange av oss, kanskje særlig rundt ferier og høytider. Jeg tror vi her, som i boken “Flodhesten i dagligstuen” (handler om hvordan vi kan gå rundt store og vanskelige tema og late som om de ikke eksisterer i livet vårt – mens det i virkeligheten er som å forsøke å manøvrere rundt en flodhesten i stua – høyst synlig og tilstedeværende), har å gjøre med et tabuområde i samfunnet. Ensomhet. Det holder ikke å få dette “tabutrollet” til å sprekke én gang. Det må gjentas. Gang på gang. Vi lever kanskje alle med større eller mindre flodhester i stua vår. Slike flodhester spiser seg store der voksne ikke forholder seg til temaer som sorg, lengsel, sinne, aggresjon, alkoholisme, vold, isolasjon og ensomhet. Jeg skriver voksne, fordi det er de voksne som har ansvaret for barna når det gjelder å prate om vanskelige ting. Det er de voksnes som skal trøste, vise forståelse for og hjelpe til med å regulere vonde følelser. Barn kan sanse at noe ikke er helt som det skal være. Når vanskelige ting ikke blir satt ord på, ikke får plass og rom nok som det det er (ingen usynlig flodhest, men vonde og utfordrende situasjoner, reaksjoner eller mønster), tar barn skade av det. Noen bærer det kanskje også med seg inn i voksenlivet. Konsekvensene kan være manglende følelse av verdi, ensomhet, en opplevelse av å ikke ha verdi eller en følelse av at ingen bryr seg. Kanskje handler det om at denne flodhesten til tider også bærer med seg tematikk som går fra generasjon til generasjon?

Sunniva Gylver skrev i helga om “Julesmerte”, og det er vel akkurat det noen av temaene ovenfor blir forsterket av.  At julen nærmer seg. For noen er dette en høytid preget av glitter og stas, mens for andre handler det mest av alt om å skyve foran seg det man vet kommer. Uforutsigbarhet, ensomhet, vold og så videre. Noen prøver å gjemme flodhesten under teppet og håpe at den går bort av seg selv. At julen kanskje ikke kommer. Å forsøke å skape noe annerledes ut av en forventet smerte, krever at vi har noen rundt oss å støtte oss på. Flodhesten kan ikke forsvinne hvis vi aldri kaller den en flodhest og forstår hvorfor den har blitt så stor. Dette gjelder særlig barna. De har behov for å bli sett, hørt, bli forstått og trodd. Dersom de opplever nok ganger at de blir møtt, kan flodhesten sakte, men sikkert bli mindre, og kanskje også forsvinne? En flodhest sier i grunn: “Du får ikke lov til å overse meg!” Om ikke barn alltid sier det høyt, gjelder det samme for dem: de trenger å bli sett. Bm. 1139 satte tankene i sving.

Kropp.

Publisert i å være god nok, barn og sårbarhet, Behov for å bli hørt, Ensomhet, Gjenklang, gode møter, kropp utfordrer, mine grenser by

Aller først en liten påminnelse om at du kan følge bloggen min på facebook her inne.

Temaet for denne bloggposten er:

Å samarbeide med kroppen.

Vi strekker, bøyer og tøyer. Frustreres og forundres over begrensninger og styrker. Presser oss og fristes til å gi opp. Kjenner på krefter i armer og bein og utmattelsen som kan komme sigende. Skammen og undringen går side om side. Vi kritiserer oss selv og tar i mot komplimenter. Vi spiser og lar være å spise. Ser med et misfornøyd blikk eller smil i speilet. Kjenner gleden som sitrer og sorgen som spiser oss opp. Holder magen inne i frykt og puster dypt inn i behov for luft. Vi klemmer og skyver unna. Stryker og holder fast. Vi strever for å passe inn fordi noe, noen eller vi selv har fått oss til å kjenne på utenforskap på et eller annet vis. Først og fremst er det kanskje dette vi leter etter mulighetene til: vi vil veldig, veldig gjerne være oss selv – akkurat slik vi er.

Spørsmålet som opptar meg nå om dagen er hvordan det går an å møte seg selv med litt mer takhøyde også når det kommer til kropp? Når skal vi vise litt mer varsomhet fremfor å pøse på med nedsettende ord og sammenlikninger? Vi klarer oss ikke uten kroppen. men jeg tror likevel at mange av oss har et ambivalent forhold til kroppen og kan ha en tendens til å rakke ned på den. Kanskje det heller kunne være en ide å forsøke å samarbeide med den? Finne ut av hva vi trenger og hva vi vil bort fra. Hva som gjør oss godt og inspirerer oss? Hva som gir kroppen krefter og liv, og hva som tømmer oss for alt engasjement. Hvor og hvordan kan vi finne de gode ordene om kropp? Ord om grenser og utfoldelse – de som lar oss være den vi er og der vi er her og nå. Her er noen tips som snakker både bredt, rørende og godt om kroppen.

Kroppen min er et blogginnlegg som traff meg da Koffeine skrev det for en stund siden og det treffer meg fremdeles. Hun beskriver balansegangen mellom frustrasjonen og ønsket om å ta imot kroppen og hun skriver om den på en vakker måte. Villkatta skriver om utfordringene rundt kropp og kroppsbilde her. Til sist vil jeg anbefale deg bloggen til Diktugla og blogginnlegget om alle fortellingene kroppen har å si oss. Hun har skrevet flere gode dikt om kropp – blant annet dette. Til sammen opplever jeg at disse tre bloggerne bygger rom for og beskriver kroppen som det den er: en viktig informasjonskilde, utfordrende for mange av oss og vakker. Spørsmålene jeg sitter igjen med er ganske store: Hva er godt med denne kroppen og hva utfordrer? Hvordan kan vi oppmuntre hverandre til å være tilstede i egen kropp? Og hvordan kan vi godta at vi er der vi er og den vi er?

______________________________

Legg gjerne igjen en kommentar eller del innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

“Loppe” som relasjonsillustrasjon

Publisert i å være god nok, barn og sårbarhet, Du får ikke lov til å overse meg!, Hverdag, Ikke frata barn stemmen by

Jeg sitter og forbreder meg til en mini-miniforelesning jeg skal ha på onsdag om tematikken vold mot barn i nære relasjoner i forbindelse med masteroppgaven jeg leverte i juni. Jeg har vært på utkikk etter et bilde som kunne være med på å illustrere relasjoner på godt og vondt. For en tid tilbake fant jeg en Matrojsjkadukke på loppemarked til bare (?) 70 kr. Jeg har lenge tenkt på at dukkene kunne egne seg godt foran kamera, så i dag tok jeg med meg de to minste dukkene og kameraet med ut på verandaen for en liten fotoshoot. Det fine med disse dukkene er at de egner seg godt som relasjonsillustrasjoner. De kan flyttes lengre fra hverandre eller nærmere alt etter hva jeg er ute etter å formidle. De kan symbolisere ett menneske fra barn til voksen i ulike aldre med de erfaringene som følger med. Fordi dukkene også kan settes inn i hverandre kan de også være et bilde på hva som kan skje dersom barn på grunn av fare blir tvunget til å skjule seg og utvikle “falske selv”.

For meg symboliserer akkurat dette bildet tre setninger som er viktige i møte med barn generelt. Samtidig er disse ordene og det de representerer av handling og nærvær kanskje særlig viktig i møte med de barna som strever og trenger en-viktig-annen fordi han eller hun mangler nettopp en slik person i hverdagen.

Ta deg tid til meg!
Se meg!
Vær der for meg!

Jeg lurer på om vi kan ha noe å lære av disse dukkene både i forhold til oss selv og hverandre? Hva tenker du på når du ser dette bildet?

Veikrysset mellom utenforskap og fellesskap

Publisert i barn og sårbarhet, raushet, utenforskap by

Er det livets uutholdelige tunghet at vi forsøker å skape andre mennesker i vårt bilde? Hva ville skjedd om vi omfavnet menneskeligheten som fellesnevner i stedet?

Et “vi” som inkluderer. Var du en av dem som grudde deg for å gå bakover i skolebussen om morgenen på grunn av “de store gutta”? Var du “den eneste” som kom godt over ti blank på sekstimeteren(det kunne hvertfall opppleves sånn fordi det kun var de som løp på “akseptabel” tid som sa noe), eller fikk du kanskje høre at du ikke kunne synge, eller sang falskt? Jeg var det;  en av de som grudde seg til bussturen på grunn av “gutta på bakerste rad”. Det var frykt fra min side; jeg var jo ganske liten og lav, men fra deres side handlet det nok om at noen hadde skapt så mye redsel i dem at de måtte få den ut på noen. Jeg var nok ikke den første eller siste. Jeg var aldri særlig glad når skoleklokka ringte inn til gymtimen for jeg klarte jo “ingenting”; det var i hvertfall min opplevelse. Jeg likte ikke å stupe kråke, løp ikke fort nok, og hadde vannskrekk (i ettertid tror jeg at jeg kunne trivdes godt med både det ene og andre, og får heller bruke tid på å oppdage det gode i voksen alder). At jeg synger falskt har jeg aldri fått høre, men at stemmen min ikke passet helt inn ble formidlet av noen som hadde litt for mye autoritet. Denne bloggposten handler ikke om min tid som skoleelev, men jeg ønsker å gi mer eller mindre ufarlige eksempler som sier noe om hvor lite som skal til for at noen kjenner seg utenfor i samfunnet. Det er kun snakk om noen sekunder (eller kanskje til og med hundredeler), en hånlig latter, eller en bemerkning som kom veldig skjevt, ut, og ble sittende i lenge. Veien dit at “vi” ikke inkluderer “meg” eller “deg” er kort, og det er enkelt å lage kategorier der “de” er mindre verd fordi “de” ikke er som “oss”.

Mellom utenforskap og fellesskap. Hvordan ville du ønske å bli møtt hvis du var gutten som spredde frykt fordi noen hadde plantet så mye redsel i deg at du måtte få den ut, og ikke visste om noen annen måte enn å ta de som var mindre enn deg? Hva ville du trengt dersom du var den som unngikk å synge fordi noen hadde fortalt deg at stemmen din var feil? Spørsmålene og fryktene våre endrer karakter når vi blir voksne. Vi bekymrer oss mer for økonomi, ferier, tidsklemma, oppdragelse, og om vi gjør jobben godt nok. Mens vi tenker mindre på skolebusser, pugging av pensum og plagsomme friminutt (kanskje?). Allikevel tror jeg ofte det er noe som gir gjenklang i oss når vi hører andre fortelle om seg selv fordi vi alle ønsker og lengter etter å bli møtt for dem vi er. Vi trenger å få utvikle kreativiteten vår, vi trenger å høre til, kjenne at noen er glad i oss, at det spiller en rolle at vi er til og beveger oss rundt på denne jorda. Hvis jeg var den redde gutten, den sangglade som mistet stemmen, – ville jeg ønske å bli møtt med raushet. At noen gav meg tid og rom til å finne ut av hvem jeg var og ønsket å være. Jeg ville nok også ønsket noen å støtte meg på enkelte dager, et “vi”. For raushet er veikrysset mellom utenforskap og fellesskap. Et veikryss vi står ved – kanskje hver dag. Det hender i større eller mindre grad at vi faller ned i veigrøftene “feil” og “ikke god nok”, og sier til oss selv at vi burde klart å gjøre dette mye, mye bedre (og der falt hammeren ned i eget hode fordi vi ikke levde opp til egen eller andres standard).  Da er det godt å ha noen som forteller oss at vi får nye muligheter. Vi får… For det er ikke bare du som trenger nye muligheter til å gjøre ting på en litt annen måte. Det gjør jeg også. Plutselig er “vi” et “vi”. Stemmene våre er så forskjellige og allikevel så like. Vi snakker alle vårt språk for å forsøke å nå frem til hverandre med budskapet: jeg trenger raushet for å kunne finne frem til og være meg. Når vi finner ut at millimeteren frem til “vi” er kortere enn vi tror blir det kanskje litt lettere å møte hverandre med raushet og takhøyde.

Ubetinget raushet. Jeg er ikke lenger redd for “gutta på bussen”, men kjenner sinne ovenfor dem som plantet frykten i dem så tidlig. Det er ikke slik det skal være! Barn skal ikke fratas muligheten til å være seg selv. Barn skal ikke bli tvunget inn i et utenforskap som fremmedgjør dem fra det undrende og lekne, og etterlater et krater fylt av uhåndterlige følelser. Barnligheten går i skjul når den ikke blir møtt, og erstattes av falske masker som baserer seg på frykt. Uansett hvor unge eller gamle vi er, oppleves det smertefullt å kjenne seg utenfor. Derfor tror jeg vi trenger mer av raushetens ubetingede natur; at vi fremfor å konstruere fremmedgjørende kateogier og masker, møter vår egen og andres menneskelighet, og tar den på alvor selv om det både betyr å ta ansvar, bruke tid og jobbe for å få det til.

________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.