Supermenneske eller god nok?

Å være seg selv. Av og til kjennes det ut som om det er tid for å røske opp i noen etablerte forestillinger som har satt seg fast. Ta ansvar for at det kun er jeg som lever mitt eget liv, og ingen andre (bittelitt dessverre av og til, men som regel “takk ….. for det!!” Hvem skulle liksom det ha vært…? ).

Oppgjør mot umenneskeliggjøring. Å være “snill og flink pike/gutt” er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i – i større eller mindre grad. Det er (var?) slik vi sosialiseres, og kanskje slik våre lærere, foreldre og viktige andre ønsker å se oss i den perioden vi er lettest å forme. Kanskje. Jeg vet samtidig ikke helt om vi er bevisst hva vi putter i denne boksen når vi tenker om barn og ungdom at vi vil at de skal være snille og flinke (eller når vi tenker det om oss selv). I mitt hodet er det å være snill koblet opp mot det å være stille, rolig, uselvisk, usynlig, å ikke våge å si i mot. Men vi ønsker vel at barn og unge står for det de mener, at de blir sinte i møte med opplevd urettferdighet, som sier oss imot, er kritiske, rause med seg selv og andre, og reflekterte? Dersom vi snur bittelitt på det innholdsmessige i dette ved å spørre hva vi eksempelvis legger i begrepet “snill”, er svarene mange. For meg handler det litt for mye om å være usynlig og stille. Å stadig tilpasse seg andre menneskers og samfunnets forventninger kan gjøre oss utydelige, forstrekte, og gi en opplevelse av å aldri være god nok (vi klarer ikke ramse opp alt vi skulle gjort og vært på en utpust – er ikke det et tegn vi burde ta på alvor?).

Kanskje godhet kan være et bedre ord enn snill? Å vise godhet – både ovenfor andre og seg selv er en mini-redefinering som gjør meg godt i stedet for å tenke at jeg skal være så snill. Jeg har ikke særlig lyst til å være “den snille og føyelige” slik jeg forstår begrepet. Å vise godhet handler for meg mer om å sette grenser, snakke (enda) litt høyere om urettferdighet, være tydelig og klar på egne behov, være raus med andres og egen tilkortkommethet, og være kritisk til røster som vil umenneskeliggjøre det menneskelige i oss: Det som stadig jager oss mot å se bedre ut, være mer effektive på jobb, mer vellykket, og som vanskeliggjør det å ha en sykdom som reduserer oss, sårbarhet i form av ensomhet og utsatthet, og det å synes livet er vanskelig (det er forøvrig ikke noe galt i verdier som handler om produktivitet og et ønske om å bli flinkere, få mer kunnskap, men vi trenger nyanser). Som mennesker trenger vi plass i oss selv. Til å puste, leve og være oss slik vi er. Det å la andres forventninger ta for stor plass i oss (særlig de forventningene som går på effektivitet, vellykkethet, usårbarhet), kan føre til at vi mister en del (eller mye) av oss selv som har behov for oksygen for å overleve.

God nok. Det er verdt å lete etter og heie fram det som gjør oss til mennesker. Etter det som er spontant og levende. Etter de verdiene som understreker at vår oppgave er å rekke akkurat ned til gulvet, og fylle oss selv uten å tenke at vi er for mye eller burde vært så mye mer effektive, fått til så mye mer enn kreftene og tiden tillater. Vi må nok justere oss litt – det må vi alle av og til, men det i oss som vil liv, bevegelse og som støtter opp under at vi er gode nok, tror jeg vi trenger mer av. Selv om det er utfordrende og krever aktive valg, er mer åpenhet for at vi er forskjellige som mennesker noe fint og litt sart noe. For høye forventninger (på samfunns- og individnivå) til alle rollene vi er ment å mestre, er ikke godt for oss, og gjør at det kan bli ekstra tungt når vi møter en vegg, to eller ti, og føler oss som dårlige foreldre, venner, studenter og arbeidstakere fordi det ble for mye å håndtere på en gang. Vi klarte det ikke. Skal ikke det være lov? Kan det være mulig å tenke at vi av og til trenger litt hjelp til å senke forventningene slik at vi får lov til å være oss. Slik at “godt nok” ikke blir en heseblesende kamp for å bli et supermenneske. Kan det tenkes at det er en styrke å vise seg sårbar på den måten?

______________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Barnestemmene.

Det er en av “de” dagene. Da jeg ikke vet noenting, men gjerne skulle gjort alt. Tråklet frem engasjementet som har gjemt seg i et kuldehull, og lyttet, lest og skrevet. Det er dagen da jeg kler på meg lag på lag fordi bare det å stikke nesa ut av soveromsdøra er et par grader for kaldt for meg. En time senere må jeg imidlertid vrenge av meg ullgenseren. Da er jeg blitt så varm at jeg føler meg som et vandrende ullteppe (og nei; ingen overgangsalder hvis det var det du lurte på). Jeg sitter og tenker på alt jeg skulle ha gjort, og ender opp med å skrive blogg. Fordi – selv om det er “en slik” dag, merker jeg når jeg skriver at noe endrer seg. Jeg tenker at et lite “note to self” kan være på sin plass: “ikke vær så streng med deg selv, engasjementet har ikke gjemt seg – bare bruk litt tid på å tenke – hvor kan du finne plass til det i dag? Ok. Javel. Det er tre timer til oppgaveveiledning, og den “ufyllbare tida” kan brukes i noe som vel kan beskrives som en slags engasjert konsentrasjonståke.

I kjelleren har jeg et (bok)skap som etterhvert begynner å fylles opp av biblioteklånte bøker(ja, jeg leverer innimellom også) om smerte, mestringsstrategier, hvordan det er å være pårørende og barn, om tro, endring, kropp (oppgaveskriving er på trappene); og tankene mine flyr. Jeg tenker på hvor gode noen er med ord, hvor treffende det går an å beskrive livet: Hvor vanskelig det er å leve, hvor store forventninger vi har til oss selv, alt vi ikke klarer å håndtere, det vi prøver å skjule for Gud og hvermann, men som i stedet fjerner oss fra både oss selv og andre. Så har du de som bruker ord for å forsøke å fortelle oss hvor mye smerte vi tåler, hvilke strategier vi skal bruke for å mestre livet, og hva det vil si å mestre/ikke mestre. Dette er fortellerstemmer som serverer meg statistikk over hvor mange som vokser opp i hjem der mor, far (eller kanskje begge to?) har et rusproblem. De formidler også hvor mange det er som har psykisk syke foreldre. Hvor mange barn som utsettes for vold, eller er vitne til vold. Men de stemmene jeg står igjen med. De som rører meg sterkest, er barnestemmene. De har jeg ikke i noe (bok)skap. Du finner noen her. Og her. Jeg tenker at vi gir barna for lite rom. Det som er godt, ærlig og formidler menneskers opplevelser av verden, kan vi alltid gi mer plass. I bøker, fortellerstunder, foredrag, artikler, blogger og samtaler. Barn snakker ikke statistikk dersom vi spør etter stemmene deres (misforstå meg rett – vi trenger statistikkstemmene også), men er brutalt ærlige og rett frem. De burde bli mer synlige. I langt, langt større grad. Barn har noe å fortelle oss. Om hvor vondt og godt livet kan gjøre. Om opplevelse av skyld, alt for stort ansvar, hvordan det er å alltid være den med minst makt, mobbing på skolen, behov for beskyttelse og omsorg, usynlighet, trygghet, tillit og mistillit. Vi kan alltid lytte. Vi kan alltid velge å se. Etterspørre stemmer, blikk, fortellinger, opplevelser og følelser. For barn trenger å få hjelp til å finne ord på det som er ordløst, få kjenne at de er ønsket, verdt å lytte til, bli trodd på og elsket.
 
Ikke fortell meg at det er sånn jeg er.
Gi meg din oppfattning. Det holder.
Ikke kom og fortell meg hvem jeg er, for det vet bare jeg,
og akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg er.
Jeg er et individ, jeg vet bare ikke hvilket.
Gi meg din oppfatning og kall meg ET individ ikke DET individet.

_______________________

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”. Takk til de som allerede følger bloggen, og velkommen til nye!
_______________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.