Kategoriarkiv: Å være barn er å ha minst makt

Vi tenner tre lys.

Publisert i ansvar, Å være barn er å ha minst makt, de gode klemmene, Du får ikke lov til å overse meg!, ensomheten hviler over oss som flygende drager, håp og motløshet i samme tråd, Ikke frata barn stemmen, kom nærmere, langsomhet, Lengsel, når lyktene tennes, Paradokser, sårbarhet, sorg, Støy, stumme fortellinger, uoverkommeligheten selv by

Å holde liv i en innvendig flamme, kan være avgjørende for om håpet skal få feste eller glipper tak.

Dypt i oss bærer vi kanskje med oss en lengsel etter nærvær av menneskelig varme og forståelse, etter håp – for oss selv og andre. Vi ønsker at alle skal oppleve røde kinn fra en tur ute i snøen i ti kuldegrader, gode klemmer som varer og brede smil akkompagnert med glitrende blikk juledagsmorgen.

Når vi børster snøen av juletreet, bærer det inn, henger opp stjerna, kjenner lukten av juleforbredelse, er nærværet av kalde og varme kriger som utspiller seg bak gardinene i ulike hjem - i nabolaget eller langt, langt borte – mellom nasjoner, familier, individer - nesten fraværende. Juledager kan vare i eviglange timer for de som står i mørke rom av savn og sorg, i knuste glasskår fra haugen med flasker, i ruinene av et bombet hus eller i ensomme kroker. Mange lengter seg bort fra konkret fare eller vekk fra likegyldighet og kulde. Dette skaper nok spørsmål til dusinvis av filosofiske og eksistensielle studier. Fra lengtende barn: er dette for alltid? finnes det noe annet?

Det er tredje søndag i advent. Det gir en god mulighet til å tenne et konkret lys som kan skinne i mørket. Jeg tenner lys i dag med et ønske om at flammen alle barn har inni seg  - håpet – ikke skal slukne i vonde og vanskelige tider og for at vi griper møtepunktene vi får, til å vise varme.

Som i 2011, anbefaler jeg deg også i år sangen “Når byen gleder seg” fra PUST. Du finner den dersom du trykker på 18.desember i årets julekalender fra #Denene og #Unicef. Jeg anbefaler deg også å trykke på flere luker i kalenderen. Bildet ovenfor er hentet herfra.

“Skrikekoret”

Publisert i ansvar, Å være barn er å ha minst makt, Ikke frata barn stemmen, min stemme er god nok, tenk deg om før du snakker by

Det var ikke uniformene som satte skrekken i meg. Jeg har hatt “uniformsplikt” en periode i løpet av livet (så langt). Fra jeg var 12 til jeg var 15 år sang jeg i jentekor med 120 andre jenter. Det gav uendelig mye mer enn det tok. Av slike ting som bare fellesskap gir. Tilhørighet. Samhold. Formidlingsglede. Her fikk jeg delta i en sammenheng hvor jeg gav av meg selv, og det var godt nok. Det var aldri noen som stilte spørsmålstegn ved om jeg hørte til. Om jeg var god nok. Jeg var tilstrekkelig. Smilet krøp fort fram. Jeg tror blikket gnistret. At pusten kom forholdsvis lett og var dyp nok. Familie ble bedt og dratt med på diverse konserter, og jeg ser for meg at det var flott å sitte i benkeradene når klangen fra 120 jenter steg ut i rommet. Det var disiplin og alvor, men ” a lot of fun.”

Det var ikke uniformene som skapte “skrikekoret” (det var ikke et kor inne i bildet i det hele tatt). Dette forholdsvis unisone og bestemte koret av stemmer som sier at jeg ikke er god nok. Det er en stadig usikkerhet. En følelse av å komme til kort. Det skal få stemmer til for å lage slike “skrikekor”. Dessverre tar det lengre tid å bygge noe opp enn de få sekundene det tar å ødelegge. For meg handlet det om at sangen som var en av mine store gleder ble tatt bort. Jeg ble stemplet som ikke god nok, og jeg trodde på det. Gleden forsvant, og frykten satte inn. Jeg har vært litt for lite sint i betydningen at jeg kunne satt tydeligere grenser. I etterpåklokskapens navn tenker jeg at jeg gjerne skulle sagt i fra til noen i stedet for å vente i flere år. Jeg har protestert litt i det stille. For min egen del. Deretter har jeg skjønt at det ikke bare gikk ut over sangen, men også stemmen min generelt. Derfor tror jeg kanskje det er nyttig å hente tilbake noen av de gode klangene samtidig med at grensene krittes tydelig opp. Når utilstrekkelighetsregimet dukker opp har jeg funnet ut at det er godt å skrive. Det er en av de måtene jeg velger å ta tilbake stemmen på.

Tenk på hvor mye det går an å bruke stemmen til. Vi kan skape vakre ord, avstand, forakt, sorg og sinne. Med stemmen bergtar og favner vi. Tråkker på og skyver vekk. Vekker undring og kvalme. Akkurat i dag vet jeg ikke helt hvordan veien min ser ut videre. Hva jeg skal gjøre til høsten. Hva jeg skal bruke tid på. Men jeg kjenner at min stemmeleting har ført meg inn på en sti der engasjementet mitt frekventerer ganske ofte. Noe av det som har blitt tydelig for meg er at jeg vil kjempe for at mennesker ikke skal bli fratatt stemmen sin. Dersom noen mener de har større rett til å heve stemmen på bekostning av andre, blir jeg frustrert. Det er ikke slik det skal være. Alle trenger vi stemmen for å uttrykke hva vi føler, vil og tenker. For meg har min opplevelse blitt en vekker rundt begrepet makt. Vi har den alle – i større eller mindre grad. Vi prøver å få viljen vår gjennom selv om andre er uenige. Dette handler i utgangspunktet ikke om at makt er farlig – selv om vi ofte ser eksempler på maktutøvelse der mennesker tråkkes på, og der menneskelighet ikke tas hensyn til. I dette blogginnlegget handler det mer om at vi trenger å være oppmerksomme på konsekvensene av å ha makt. Kanskje kunne vi trenge en “Vær-varsom-plakat”:
1.Vær klar over og innse at du har makt
2. Vær takknemlig for alt det gode du kan være med på å skape sammen med andre
3. Med makt følger ansvar – ta det
4. Misbrukes makt får det store følger
5. Lytt og vær tilgjengelig for tilbakemelding fra medmennesker

Denne plakaten kunne helt klart vært lenger. Det er bare å komme med tips! Det jeg har funnet ut er at jeg ikke ønsker at “skrikekoret” skal få førsteplassen hos meg. Jeg tar ikke ansvar for det som skjedde, men jeg forsøker så godt jeg kan å ta ansvar for å gjøre noe med det. Det kan være effektfullt å si til “skrikekoret”: “Du tok feil den gang. Vet du det? Du tar feil i dag også!” For jeg vil være meg, jeg vil høre til, og tror at min stemme også har en plass.

___________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Barnestemmene.

Publisert i ansvar, Å være barn er å ha minst makt, Behov for å bli hørt, Glassflater, skyld by

Det er en av “de” dagene. Da jeg ikke vet noenting, men gjerne skulle gjort alt. Tråklet frem engasjementet som har gjemt seg i et kuldehull, og lyttet, lest og skrevet. Det er dagen da jeg kler på meg lag på lag fordi bare det å stikke nesa ut av soveromsdøra er et par grader for kaldt for meg. En time senere må jeg imidlertid vrenge av meg ullgenseren. Da er jeg blitt så varm at jeg føler meg som et vandrende ullteppe (og nei; ingen overgangsalder hvis det var det du lurte på). Jeg sitter og tenker på alt jeg skulle ha gjort, og ender opp med å skrive blogg. Fordi – selv om det er “en slik” dag, merker jeg når jeg skriver at noe endrer seg. Jeg tenker at et lite “note to self” kan være på sin plass: “ikke vær så streng med deg selv, engasjementet har ikke gjemt seg – bare bruk litt tid på å tenke – hvor kan du finne plass til det i dag? Ok. Javel. Det er tre timer til oppgaveveiledning, og den “ufyllbare tida” kan brukes i noe som vel kan beskrives som en slags engasjert konsentrasjonståke.

I kjelleren har jeg et (bok)skap som etterhvert begynner å fylles opp av biblioteklånte bøker(ja, jeg leverer innimellom også) om smerte, mestringsstrategier, hvordan det er å være pårørende og barn, om tro, endring, kropp (oppgaveskriving er på trappene); og tankene mine flyr. Jeg tenker på hvor gode noen er med ord, hvor treffende det går an å beskrive livet: Hvor vanskelig det er å leve, hvor store forventninger vi har til oss selv, alt vi ikke klarer å håndtere, det vi prøver å skjule for Gud og hvermann, men som i stedet fjerner oss fra både oss selv og andre. Så har du de som bruker ord for å forsøke å fortelle oss hvor mye smerte vi tåler, hvilke strategier vi skal bruke for å mestre livet, og hva det vil si å mestre/ikke mestre. Dette er fortellerstemmer som serverer meg statistikk over hvor mange som vokser opp i hjem der mor, far (eller kanskje begge to?) har et rusproblem. De formidler også hvor mange det er som har psykisk syke foreldre. Hvor mange barn som utsettes for vold, eller er vitne til vold. Men de stemmene jeg står igjen med. De som rører meg sterkest, er barnestemmene. De har jeg ikke i noe (bok)skap. Du finner noen her. Og her. Jeg tenker at vi gir barna for lite rom. Det som er godt, ærlig og formidler menneskers opplevelser av verden, kan vi alltid gi mer plass. I bøker, fortellerstunder, foredrag, artikler, blogger og samtaler. Barn snakker ikke statistikk dersom vi spør etter stemmene deres (misforstå meg rett – vi trenger statistikkstemmene også), men er brutalt ærlige og rett frem. De burde bli mer synlige. I langt, langt større grad. Barn har noe å fortelle oss. Om hvor vondt og godt livet kan gjøre. Om opplevelse av skyld, alt for stort ansvar, hvordan det er å alltid være den med minst makt, mobbing på skolen, behov for beskyttelse og omsorg, usynlighet, trygghet, tillit og mistillit. Vi kan alltid lytte. Vi kan alltid velge å se. Etterspørre stemmer, blikk, fortellinger, opplevelser og følelser. For barn trenger å få hjelp til å finne ord på det som er ordløst, få kjenne at de er ønsket, verdt å lytte til, bli trodd på og elsket.
 
Ikke fortell meg at det er sånn jeg er.
Gi meg din oppfattning. Det holder.
Ikke kom og fortell meg hvem jeg er, for det vet bare jeg,
og akkurat nå vet jeg ikke hvem jeg er.
Jeg er et individ, jeg vet bare ikke hvilket.
Gi meg din oppfatning og kall meg ET individ ikke DET individet.

_______________________

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”. Takk til de som allerede følger bloggen, og velkommen til nye!
_______________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.