Om å møte en frykt
Det kan komme noe godt ut av å innrømme frykt og å be om hjelp til å tenke på noe annet enn frykten. Frykten min de to siste dagene er den ikke helt ukjente gledeskveleren ‘flyskrekk’. Jeg har flydd (phuu!), sagt i fra til flypersonalet at jeg var redd, og ble møtt på en god og humørfylt måte. For første gang på fem år satte denne desidert store landkrabba beina i en flykropp. Og det gikk (flyet fløy og jeg var inni). Jeg sier ikke at jeg kommer til å tørre å gjøre det ofte eller fly langt og lengre enn langt, men vil hente frem det gode som kom ut av turen i tillegg til mestringsfølelse og en spennende konferanse. Jeg fikk meg en times gåtur i Trondheim i vakkert kveldslys. Det er hus, vann, fjell, asfalt, himmel, farger – noe av det som gjør at jeg tenker på stabilitet og noe godt. Denne turen gav meg mulighet til å fokusere på noe utenfor meg selv gjennom foto – noe jeg trives godt med. Å utfordre frykt krever av og til (kanskje alltid?) mye krefter. I kveld føler jeg meg som en ballong uten luft. Det går over, tror jeg. Samtidig; jeg sitter igjen med en stolthet iblanda en rar glede over å ha møtt frykten og klart meg. Ganske godt. Fototuren ble min måte å huske på det vakre midt i det som var skummelt.
Samlingspunkt.
Se for deg at du har fått tildelt et portrettobjektiv til kameraet ditt sammen med oppgaven om å finne ett fokus. Du får muligheten til å ta ett bilde av noe som bidrar til å samle deg om dagen. Det eller den som hjelper deg til å være deg. Så begynner strevet. Hva skal du ta bilde av? Jobben, representert gjennom en PC, kan være ett fokusobjekt. Dette bildet kan kanskje stå for noe samlende du har behov for? Engasjement eller fellesskap for eksempel? Du snur deg rundt i stua og tenker at bildet for så vidt også kan være av et livsprosjekt som får deg til å være til stede i deg selv. Eller du zoomer inn på en person som står nær deg, eller en helt annen du ønsker å komme nærmere fordi du vil ha godt av det. Du kan gå inn i et helt annet rom som nesten er tomt. Tenke om dette tomme rommet at det kan bli et symbol for ønskene eller drømmene dine. Kanskje får det å tenke fremover deg til å kjenne deg mer samlet her og nå? Paradoksalt forsåvidt. Poenget er at det er litt vanskelig, er det ikke? Å finne ett fokus i en hverdag som vi fyller med så mye. Det er vel i grunn ikke så forunderlig at det kan bli vanskelig å samle seg når det i utgangspunktet er vanskelig å finne ut av hvor vi skal stoppe opp og velge. Jeg er der nå. At jeg forsøker å finne ett fokus som kan bidra til at jeg klarer å samles. Ikke for at alle krefter skal konsentreres kun der, men mer for å ha et samlingspunkt. Eller et startpunkt. You name it. Jeg må samle meg selv for å vite hva jeg vil.
Kanskje er det en setning. Et ord. Et foto. Noe som likner denne setningen nedenfor som står på forsiden av magasinet STREK denne uken. Tenk å klare å tenke slik? At livet er godartet. Det dekker ikke hele livet. Overhode ikke. Fordi livet kjennes direkte ondartet av og til. Oppdelt og fragmentert. Rystende og grusomt. Da provoseres jeg av slike utsagn. Kanskje du også? Likevel tenker jeg akkurat nå: har vi ikke likevel alltid muligheten til å tilby oss selv og andre noe mer i tillegg til fortvilelsen, sinnet og savnene? Ikke et lyspunkt nødvendigvis, men kanskje et samlingspunkt? Midt i all mistillit, finnes det noen rom som kan fortelle om tillit. Ord om at kroppen ikke er et viktig utgangspunkt for erfaringer, vil aldri stå alene. Det finnes også stemmer som snakker godt, ærlig og ekte om det å være menneske. Denne setningen minner meg om slike gode rom. Et sted å møtes. Når vi klarer og makter det. Et lite bål for frosne mennesker. Jeg vet i hvert fall at jeg leter etter slike varmeplasser. Hvordan ser ditt samlingsbilde ut?
Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.
Fototur #instagram
Ja, det er lite å høre fra meg på bloggen for tiden. Jeg har ikke tid eller overskudd til de lange og reflekterte innleggene om tema som er viktige for meg. Det er andre prosjekt som kommer lenger frem i køen og tar krefter fordi de skal lande og plasseres i “ja” eller “nei” – bunken. Så midt i all skriving og venting får dere heller et lite innblikk i en kombinert foto -og gåtur i helga. For meg blir gleden ved tur flerdoblet når jeg har et kamera i hånden. Som bruker av #Instagram (med de få, men fine redigeringsmulighetene som tilbys) blir det også ok å ta med mobilen ut en tur, selv om “mitt ordentlige kamera” nok også trenger seg en luftetur snart.
Om konkretisering av hverdagsøyeblikk.
Velsignet er de enkle ting. Knasingen fra et knekkebrød. Smaken av ost. Helt vanlig gul ost. Av et merke jeg ikke husker. Den syrlige og søte klementinen. På en lys blå tallerken med blå blomster. Alt kommer som en reaksjon på en dag fylt til randen av inntrykk og møter med ukjente og kjente mennesker. Sosialt overstimulert er to sentrale stikkordene for denne dagen. Det har også vært ganske mange ord i dag. Noen av ordene når ikke helt inn. De blir for strukturerte og kalde. Andre ord derimot. De som beskriver opplevelser - forsøker jeg å holde litt tak i. Det er ordene som kommer på innsida, som er erfart og gjenkjennelige. Og jeg tenker: "disse skal jeg ikke glemme." Det går opp for meg at øyeblikkene i løpet av dagen gir muligheter for å nyskrive historier. Kanskje er det en slags hverdagsmystikk i det enkle. I det å sitte en fredagskveld og spise knekkebrød med gulost. Med klemmentin som garnityr. Det høres kanskje stusselig ut, men akkurat nå er det helt fint. Jeg tygger på de skarpe kantene, kjenner havregryna mot tunga og merker at dette konkrete og akk så hverdagslige er fint. Jeg skal ingen steder. Kanskje i seng etterhvert, men ingenting annet. Jeg er der jeg er. Akkurat nå. Jeg kan lengte mot noe mer. Som kreativ skriveglede for eksempel. Men jeg slår meg til ro med at skrivegleden faktisk er tilstede. Den materialiserer seg gjennom ord og tekst akkurat nå. Og dermed blir den synlig for meg. Jeg kan kjenne på lite bevegelse og kreativitet, men har kanskje et lite stykke arbeid å gjøre for å forsone meg med at jeg ikke skal trenge å tilpasse meg inn i en eller annen form. Når det kommer til skrivingen holder det for meg å bare være akkurat nå.
Dagens grå dose og gode øyeblikk
Jeg våger meg frempå med at flere kanskje kan kjenne seg igjen i dette. Noen dager er nemlig i grunn ganske grå. Det blir mye å tenke på og av og til føles det som om lite blir gjort selv om jeg har en liste full av ting skal skal gjøres. Jeg er langt fra noen Polyanna, leker sjelden “være-glad-leken”. Det har aldri falt helt naturlig for meg. Jeg synes det kan være særdeles utfordrende å se etter de små gledene som popper opp i løpet av dagen. I dag er det nesten som om duskregnet putter ekstra store og tunge dotter i ørene mine, så ingenting av det gode kommer innenfor. Jeg fester meg liksom ikke ved det og blir litt motløs. Min måte å møte dette på i dag er å skrive dagen over i en mer nyansert fargetone enn jeg opplever den befinner seg i akkurat nå.
De bittesmå gledene eller godene i dag er at joggeskoene kom på – selv om de kom temmelig fort av igjen da jeg fant ut at jeg hadde presset kroppen litt for mye de siste ukene. Det fikk heller bli en sakte og kort gåtur tilpasset dagsformen. Jeg fant ut at dette var mer i tråd med å ta bittelitt vare på meg selv. Nybakte rundstykker fra i går og kyllingsuppe fra fryseren gjorde middagsforberedelsene lettvinte – noe mannen tok seg av – slik at jeg slapp. Artikkelen jeg skriver på om dagen, har fått tilføyd et par-tre hundre ekstra ord i dag. Samtidig må jeg si jeg frustreres over at engelsken min(setningsstilling og grammatikk) har gått så til de grader i glemmeboka at jeg burde tatt et engelskkurs for å unngå rødming og frykt for å vise den frem. Avslutningsvis har varmeflaska som ser ut som en blå bamse tatt på seg å varme en sliten meg gjennom dagen. Ullsokker, gasspeis og hjemmestrikka genser (ja, jeg ble bitt av Skappel-feber en stund) tar seg av resten av varme-jobben. Dette er ingen bloggpost hvor jeg forsøker å vise frem “alt jeg har fått til i dag”. Det er rett og slett en liten innrømmelse og et sukk fra min side over at dagen har føltes litt tung. Samtidig – jeg ser at det har vært andre følelser innom i korte glimt – de er bare litt vanskelige å få øye på og desto vanskeligere å holde fast i akkurat i dag. Hvilke øyeblikk har din dag bestått av?
____________________
Jeg setter så stor pris på alle som følger bloggen på facebook, så les og del gjerne videre denne siden.
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Gymblokkaden.
Bevegelsesblokkaden. I forrige blogginnlegg nevnte jeg så vidt min opplevelse av utenforskap i gymtimen. Jeg var den i klassen som ikke likte fysisk aktivitet (det er godt mulig at vi var flere, men det husker jeg ikke). Jeg følte jeg kasta for kort (noe jeg for så vidt gjorde), hoppa for lavt (ja; det også), og gled for raskt bakover på skiene på den obligatoriske skidagen (rubbing, voks, sier du?). Etterhvert utviklet dette seg til en bevegelsesblokkade. Jeg trodde ikke at bevegelse og aktivitet var noe jeg kunne få til. Jeg kom inn i en spiral der det jeg gjorde forsterket opplevelsen av at dette dugde jeg virkelig ikke til. Se bare for deg at du er et barn som ikke er spesielt glad i gym, og så får du følgende beskjed i timen: “I dag skal dere hoppe bukk. Dere stiller dere bare opp på en rekke, og hopper én og én”. Jo, takke meg til. Slike beskjeder traff i hvert fall meg midt i magen med påfølgende tanke; “Å, neeeei… Hvordan skal jeg overleve dette? Jeg kommer jo knapt opp på bukken en gang.” Her kviet jeg meg til gymtimen, og i tillegg skulle jeg hoppe dårlig sånn at alle kunne se det? Slik var det med mange ting, og logikken er jo der. Det hadde blitt utrolig mye krøll, knuffing og potensielt sure miner dersom alle skulle løpt 60 meter på en gang, hoppet bukk eller kastet ball. Spesielt i en klasse på godt over tyve elever. Som du kanskje forstår er dermed ikke denne bloggposten et forsøk på å produsere “Manualen for lærere til elever med bevegelsesblokkade”. Nei, dette er et forsøk på å si noe om hvorfor fokus på prestasjoner ikke nødvendigvis er den eneste og alltid mest farbare veien mot økt bevegelsesglede.
Bevegelsesrevolusjon? Sist uke hørte jeg på radioen at det er færre barn som tar idrettsmerket for å teste utholdenhet, styrke, spenst og hurtighet. I Aftenposten uttrykte Margit Vea bekymring for “søppelmattrenden”, og snakket varmt om de gode matvanene og “matrevolusjon”. Jeg har aldri stått på barrikadene når det kommer til utrop som “Økt fysisk aktivitet i barneskolen”, “Barn må bevege seg mer” og “Lær barna bedre vaner, og mindre PC-bruk”. Alikevel blir jeg bekymret for barn (og for så vidt også for voksne) som ser på aktiviet og bevegelse som et “uff” og et ork , men først og fremst noe de ikke mestrer (sikkert fordi jeg kjenner meg så godt igjen). Det som bekymrer meg, er at gleden, interessen og de gode opplevelsene av flere forskjellige grunner blir borte og erstattes med en opplevelse av å ikke få til noe som så mange fokuserer på at vi bør få til. Jeg er ikke pedagog, gymlærer eller ernæringsfysiolog, men har allikevel ment en stund at vi trenger mindre pekefinger, og mer oppmuntring, støtte, heierop og fantasi når det kommer til å øke aktivitetsnivå hos både barn og voksne. Kanskje skulle vi forske mer på hva som skaper glede når det kommer til aktivitet, og ta på alvor det faktum at for noen er ikke bevegelse forbundet med lek og moro, men klump i magen, bekymring og uro.
Onkel i Amerika. Jeg har en klok onkel (han er ikke fra Amerika, men det gjør ingenting) som har en gave når det kommer til å oppmuntre til aktivitet. Jeg har oppdaget noen hemmeligheter i møte med ham og andre som gjør at jeg har begynt å stikke tåa på utsiden av min egen bevegelsesblokkade. Kreftene tillater ikke alt for mye enda, og jeg har ikke helt forsonet meg med at noe av det som har bidratt til å sette meg utenfor, allikevel kan være positivt og fint. Samtidig tror jeg nøkkelen til større bevegelsesglede handler om å se mennesker, skape trivsel og mestringsfølelse. Når det kommer til aktivitet ønsker jeg at vi skal være flinke til å oppmuntre, skape interesse og legge til rette for gode opplevelser. Vi er forskjellige, og trenger jammen ikke “enda en ting vi burde gjøre som vi ikke føler vi mestrer, orker eller får til”? Min gym – og aktivitetsblokkade har i hvert fall hatt godt av å møte mennesker som sier; “ta deg tid”, “hva trives du med da, Maria”,” hør etter på kroppen din”,” ikke gå for hardt ut.” Og husk; de tre viktigste stegene er alltid (i denne rekkefølgen): trivsel, trivsel og trivsel.
__________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Følelseskokeriet.
Spennvidden i et menneskets følelser er forunderlig. Vi føler så mye, men hva føler vi? Interesse, glede, tristhet, overraskelse, sinne, frykt, skam, avsky og forakt. De ni grunnfølelsene er ikke småtteri. Alt dette skal vi liksom ha plass til inni oss? Sprekker vi ikke snart?
Latter også på grå dager. Av og til går det – å ha plass til noen av følelsene samtidig. Vi er glade og forventningsfulle: Skolearbeidet går fremover – om enn i sakte fart. Du har kanskje blitt bedt med på tur for å lete etter blåveis, og kjenner at sola varmer. Noen spiller “ER” på Wordfeud, og har tenkt på deg. Bilen er nyvaska. Barna kommer inn døra etter skolen og viser stolt at de har forstått matteoppgaven. Og så har du det skikkelig gode som skjer – når latteren i den andre enden av telefonrøret minner deg på at du kan være deg med noen, og allikevel finne smilet på en grå dag. Inni alt det der har vi kanskje følt både glede, interesse og overraskelse.
Å svinge i utakt. Andre dager er vi bare lei av småting som går skjevt. Mens kaffen smaker sølevann, det ser ut som et grustak i gangen (vaske? orker ikke!), og brunosten setter seg fast i ganen, synker smilet lenger og lenger til bunns. De større tingene er det litt vanskeligere med. Det snører seg sammen i oss, og får fram frykten, sinnet og tristheten når kroppen ikke vil det vi vil fordi vi er slitne eller syke eller når minstemann blir mobbet på skolen – og ingenting skjer for å gjøre noe med det. Interessen kan låse seg halvveis fast, og også hente frem sinnet fordi kampen for at barn på asylmottak skal bli synliggjort og kampen mot nedskjæringer i psykiatrien synes så blytunge å kjempe. Og så har du skammen som også kan følges av forakt og avsky – den usynliggjørende følelsen, som gjør at vi vil ha på oss masker både inne og ute fordi vi føler oss feil – vi skulle vært annerledes – ikke sånn, men sånn… (ser du ikke for deg det temmelig misbilligende blikket vi gir oss selv av og til?) Men det er heldigvis ikke sånn at vi sprekker i dette følelseskokeriet som er livet. Av og til finner vi ikke balansen, men noen ganger gjør vi også det, og klarer å holde både sorgen og overraskelsen i samme rom og tenke at ingen av dem utelukker hverandre. Allikevel sier dette noe om alt vi til daglig kan kjenne på, kjempe med, glede oss over og bli sinte for.
Min dag har stort sett spunnet rundt overraskelse; over å finne ut at en dag kan være så mye forskjellig. Konklusjonen er vel at sorger og gleder, dype eller grunne – virkelig svinger i utakt hånd i hånd. Hvordan har din dag vært?
___________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
8 comments