Kategoriarkiv: Å falle ned i “flink-pike-gryta”

Gymblokkaden.

Posted by —

14

Bevegelsesblokkaden. I forrige blogginnlegg nevnte jeg så vidt min opplevelse av utenforskap i gymtimen. Jeg var den i klassen som ikke likte fysisk aktivitet (det er godt mulig at vi var flere, men det husker jeg ikke). Jeg følte jeg kasta for kort (noe jeg for så vidt gjorde), hoppa for lavt (ja; det også), og gled for raskt bakover på skiene på den obligatoriske skidagen (rubbing, voks, sier du?). Etterhvert utviklet dette seg til en  bevegelsesblokkade. Jeg trodde ikke at bevegelse og aktivitet var noe jeg kunne få til. Jeg kom inn i en spiral der det jeg gjorde forsterket opplevelsen av at dette dugde jeg virkelig ikke til. Se bare for deg at du er et barn som ikke er spesielt glad i gym, og så får du følgende beskjed i timen: “I dag skal dere hoppe bukk. Dere stiller dere bare opp på en rekke, og hopper én og én”. Jo, takke meg til. Slike beskjeder traff i hvert fall meg midt i magen med påfølgende tanke; “Å, neeeei… Hvordan skal jeg overleve dette? Jeg kommer jo knapt opp på bukken en gang.” Her kviet jeg meg til gymtimen, og i tillegg skulle jeg hoppe dårlig sånn at alle kunne se det? Slik var det med mange ting, og logikken er jo der. Det hadde blitt utrolig mye krøll, knuffing og potensielt sure miner dersom alle skulle løpt 60 meter på en gang, hoppet bukk eller kastet ball. Spesielt i en klasse på godt over tyve elever. Som du kanskje forstår er dermed ikke denne bloggposten et forsøk på å produsere “Manualen for lærere til elever med bevegelsesblokkade”. Nei, dette er et forsøk på å si noe om hvorfor fokus på prestasjoner ikke nødvendigvis er den eneste og alltid mest farbare veien mot økt bevegelsesglede.

Bevegelsesrevolusjon? Sist uke hørte jeg på radioen at det er færre barn som tar idrettsmerket for å teste utholdenhet, styrke, spenst og hurtighet. I Aftenposten uttrykte Margit Vea bekymring for “søppelmattrenden”, og snakket varmt om de gode matvanene og “matrevolusjon”. Jeg har aldri stått på barrikadene når det kommer til utrop som “Økt fysisk aktivitet i barneskolen”, “Barn må bevege seg mer” og “Lær barna bedre vaner, og mindre PC-bruk”. Alikevel blir jeg bekymret for barn (og for så vidt også for voksne) som ser på aktiviet og bevegelse som et “uff” og et ork , men først og fremst noe de ikke mestrer (sikkert fordi jeg kjenner meg så godt igjen). Det som bekymrer meg, er at gleden, interessen og de gode opplevelsene av flere forskjellige grunner blir borte og erstattes med en opplevelse av å ikke få til noe som så mange fokuserer på at vi bør få til. Jeg er ikke pedagog, gymlærer eller ernæringsfysiolog, men har allikevel ment en stund at vi  trenger mindre pekefinger, og mer oppmuntring, støtte, heierop og  fantasi når det kommer til å øke aktivitetsnivå hos både barn og voksne. Kanskje skulle vi forske mer på hva som skaper glede når det kommer til aktivitet, og ta på alvor det faktum at for noen er ikke bevegelse forbundet med lek og moro, men klump i magen, bekymring og uro.

Onkel i Amerika. Jeg har en klok onkel (han er ikke fra Amerika, men det gjør ingenting) som har en gave når det kommer til å oppmuntre til aktivitet. Jeg har oppdaget noen hemmeligheter i møte med ham og andre som gjør at jeg har begynt å stikke tåa på utsiden av min egen bevegelsesblokkade. Kreftene tillater ikke alt for mye enda, og jeg har ikke helt forsonet meg med at noe av det som har bidratt til å sette meg utenfor, allikevel kan være positivt og fint. Samtidig tror jeg nøkkelen til større bevegelsesglede handler om å se mennesker, skape trivsel og mestringsfølelse. Når det kommer til aktivitet ønsker jeg at vi skal være flinke til å oppmuntre, skape interesse og legge til rette for gode opplevelser.  Vi er forskjellige, og trenger jammen ikke “enda en ting vi burde gjøre som vi ikke føler vi mestrer, orker eller får til”? Min gym – og aktivitetsblokkade har i hvert fall hatt godt av å møte mennesker som sier; “ta deg tid”, “hva trives du med da, Maria”,” hør etter på kroppen din”,” ikke gå for hardt ut.” Og husk; de tre viktigste stegene er alltid (i denne rekkefølgen): trivsel, trivsel og trivsel.

__________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Supermenneske eller god nok?

Posted by —

8

Å være seg selv. Av og til kjennes det ut som om det er tid for å røske opp i noen etablerte forestillinger som har satt seg fast. Ta ansvar for at det kun er jeg som lever mitt eget liv, og ingen andre (bittelitt dessverre av og til, men som regel “takk ….. for det!!” Hvem skulle liksom det ha vært…? ).

Oppgjør mot umenneskeliggjøring. Å være “snill og flink pike/gutt” er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i – i større eller mindre grad. Det er (var?) slik vi sosialiseres, og kanskje slik våre lærere, foreldre og viktige andre ønsker å se oss i den perioden vi er lettest å forme. Kanskje. Jeg vet samtidig ikke helt om vi er bevisst hva vi putter i denne boksen når vi tenker om barn og ungdom at vi vil at de skal være snille og flinke (eller når vi tenker det om oss selv). I mitt hodet er det å være snill koblet opp mot det å være stille, rolig, uselvisk, usynlig, å ikke våge å si i mot. Men vi ønsker vel at barn og unge står for det de mener, at de blir sinte i møte med opplevd urettferdighet, som sier oss imot, er kritiske, rause med seg selv og andre, og reflekterte? Dersom vi snur bittelitt på det innholdsmessige i dette ved å spørre hva vi eksempelvis legger i begrepet “snill”, er svarene mange. For meg handler det litt for mye om å være usynlig og stille. Å stadig tilpasse seg andre menneskers og samfunnets forventninger kan gjøre oss utydelige, forstrekte, og gi en opplevelse av å aldri være god nok (vi klarer ikke ramse opp alt vi skulle gjort og vært på en utpust – er ikke det et tegn vi burde ta på alvor?).

Kanskje godhet kan være et bedre ord enn snill? Å vise godhet – både ovenfor andre og seg selv er en mini-redefinering som gjør meg godt i stedet for å tenke at jeg skal være så snill. Jeg har ikke særlig lyst til å være “den snille og føyelige” slik jeg forstår begrepet. Å vise godhet handler for meg mer om å sette grenser, snakke (enda) litt høyere om urettferdighet, være tydelig og klar på egne behov, være raus med andres og egen tilkortkommethet, og være kritisk til røster som vil umenneskeliggjøre det menneskelige i oss: Det som stadig jager oss mot å se bedre ut, være mer effektive på jobb, mer vellykket, og som vanskeliggjør det å ha en sykdom som reduserer oss, sårbarhet i form av ensomhet og utsatthet, og det å synes livet er vanskelig (det er forøvrig ikke noe galt i verdier som handler om produktivitet og et ønske om å bli flinkere, få mer kunnskap, men vi trenger nyanser). Som mennesker trenger vi plass i oss selv. Til å puste, leve og være oss slik vi er. Det å la andres forventninger ta for stor plass i oss (særlig de forventningene som går på effektivitet, vellykkethet, usårbarhet), kan føre til at vi mister en del (eller mye) av oss selv som har behov for oksygen for å overleve.

God nok. Det er verdt å lete etter og heie fram det som gjør oss til mennesker. Etter det som er spontant og levende. Etter de verdiene som understreker at vår oppgave er å rekke akkurat ned til gulvet, og fylle oss selv uten å tenke at vi er for mye eller burde vært så mye mer effektive, fått til så mye mer enn kreftene og tiden tillater. Vi må nok justere oss litt – det må vi alle av og til, men det i oss som vil liv, bevegelse og som støtter opp under at vi er gode nok, tror jeg vi trenger mer av. Selv om det er utfordrende og krever aktive valg, er mer åpenhet for at vi er forskjellige som mennesker noe fint og litt sart noe. For høye forventninger (på samfunns- og individnivå) til alle rollene vi er ment å mestre, er ikke godt for oss, og gjør at det kan bli ekstra tungt når vi møter en vegg, to eller ti, og føler oss som dårlige foreldre, venner, studenter og arbeidstakere fordi det ble for mye å håndtere på en gang. Vi klarte det ikke. Skal ikke det være lov? Kan det være mulig å tenke at vi av og til trenger litt hjelp til å senke forventningene slik at vi får lov til å være oss. Slik at “godt nok” ikke blir en heseblesende kamp for å bli et supermenneske. Kan det tenkes at det er en styrke å vise seg sårbar på den måten?

______________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Å dra selvhøytideligheten ut i lyset

Posted by —

9

Jeg har satt meg ned, og bestemt meg for å skrive litt om skriving. Det er tid for å være litt selvransakende, og kanskje er det noen som vil kjenne seg igjen i noe av dette. Utgangspunktet er en opplevelse av at jeg til tider er så abstrakt i skrivingen min at det blir vanskelig å være min egen tekstkritiker – jeg mangler knagger å jobbe med tekst på. Slik er det å være amatør; tabbekvoten er høyere og kritikerne er færre. Samtidig; det å få en annens blikk på egen skriving, gir læringspotensiale, noe å strekke seg etter. Saken er at skrivegleden min har mistet litt piffen. Eller; rettere sagt – jeg skal ikke skylde på skrivegleden min. Den er å betrakte som “uskyldig part” i dette. Det er jeg som har mistet litt piffen. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med skrivingen min, hvem jeg vil formidle til, og hvor min egen stemme er. Resultatet av piffløsheten, har etterhvert ført til at når jeg kjenner at jeg har lyst til å skrive, og spør meg selv om jeg har noe å skrive om, ofte får “nei” som svar. Det jeg har å komme med føles litt uviktig, ikke helt bra nok, kanskje litt på sidelinjen. Løsningen på denne mangelen på noe så udefinerbart som “piff”, er at jeg rett og slett tror at jeg trenger et uhøytidelig puff. En liten påminnelse til meg selv. For jeg kan være, og er litt for selvhøytidelig. En litt sånn typisk “flink pike” som er redd for å gjøre feil, synge falskt, helst vil bli likt av de fleste (hm…alle?) , og som alltid kjenner at ordene stokker seg veldig i møte med gjennomtenkte argumenter som jeg er uenig i (men ikke helt tør si ifra om). Jeg er ikke bare “flink pike”, men på samme måte som Obelix falt ned i gryta med styrkedrikk som liten, falt jeg nok ned i en “flink-pike-gryte” som barn. Vi er flere i den gjengen, tror jeg. Den delen av meg, trenger et lite spark bak. Med en blogg som ofte handler om spørsmål som er noen nummer for store for de fleste av oss (det vil si spørsmål som vi ikke nødvendigvis har svarene på – de er store av en grunn), blir det lett for at jeg ikke klarer å være konkret. Jeg tar meg selv i å flyte på metaforer, noe som ender i et svevende krasj hvor mange – inkludert meg selv – lurer på hvor all tåken kom fra, og hvor alt egentlig begynte.

Kall det gjerne et vennlig spark, dytt eller puff – noe trenger jeg å minne meg selv på for at skrivegleden og jeg skal gå samme vei. Det er ikke slik at jeg alltid har noe glupt å skrive om. Enda godt er det vel å få klarhet i det, men jeg er litt snusfornuftig innimellom, noe som fører til at forventningene jeg har til meg selv blir fryktelig skarpe i kantene. Spør meg bare om jeg ville forventet tilsvarende av noen andre. Svaret er definitivt nei. Noen, eller mange dager, tror jeg derfor at jeg trenger å kjenne mer etter på engasjementet mitt, i stedet for å være redd for hva andre mener om meg slik at teksten blir som et spørsmålstegn som kiler meg irriterende i øret. Blir tekster for abstrakte, kommer tåken jeg nevnte i forrige avsnitt, og jeg (og også andre) blir sittende igjen og lure på hvordan jeg kunne ende opp med en tekst som forvirrer når det jeg ønsker, er tydelighet som kan danne utgangspunkt for meningsutveksling. Jeg tror derfor at noe av det viktigste for min del er å hente frem engasjementet, ikke bruk alt for mye av kapasiteten til å tenke på hva andre mener. Jeg vet godt hva jeg mener og tenker når jeg skriver om barn og vanskeligheter rundt tilknytning. Jeg vil kalle en spade for en spade, men synes det er utfordrende.  Det er her det avsluttende ”note to self” kommer inn (du vet disse gule lappene noen av oss strør rundt seg for å klare å huske de ti gjøremålene som vi skal gjøre i løpet av dagen). Det går ut på at å skrive om eksempelvis barn og oppvekst ved hjelp av bildespråk – uten å forklare bildene, kan skape langt mer forvirring enn klarhet. Når det skjer, mister jeg taket i en av de viktigste årsaken til at jeg skriver: et ønske å bidra til å sette lys på, og åpne opp for den og de gode samtalene. For ikke å falle i grøfta med for mye bildebruk, tror jeg at de viktigste samarbeidspartnerne når det gjelder tekst og debatt generelt, er ærlighet kombinert med kunnskap og åpenhet for andres synspunkt.