Forfatterarkiv:

Følelseskokeriet.

Posted by —

5

Spennvidden i et menneskets følelser er forunderlig. Vi føler så mye, men hva føler vi? Interesse, glede, tristhet, overraskelse, sinne, frykt, skam, avsky og forakt. De ni grunnfølelsene er ikke småtteri. Alt dette skal vi liksom ha plass til inni oss? Sprekker vi ikke snart?

Latter også på grå dager. Av og til går det – å ha plass til noen av følelsene samtidig. Vi er glade  og forventningsfulle: Skolearbeidet går fremover – om enn i sakte fart. Du har kanskje blitt bedt med på tur for å lete etter blåveis, og kjenner at sola varmer. Noen spiller “ER” på Wordfeud, og har tenkt på deg. Bilen er nyvaska. Barna kommer inn døra etter skolen og viser stolt at de har forstått matteoppgaven. Og så har du det skikkelig gode som skjer – når latteren i den andre enden av telefonrøret minner deg på at du kan være deg med noen, og allikevel finne smilet på en grå dag. Inni alt det der har vi kanskje følt både glede, interesse og overraskelse.

Å svinge i utakt. Andre dager er vi bare lei av småting som går skjevt. Mens kaffen smaker sølevann, det ser ut som et grustak i gangen (vaske? orker ikke!), og brunosten setter seg fast i ganen, synker smilet lenger og lenger til bunns. De større tingene er det litt vanskeligere med. Det snører seg sammen i oss, og får fram frykten, sinnet og tristheten når kroppen ikke vil det vi vil fordi vi er slitne eller syke eller når minstemann blir mobbet på skolen – og ingenting skjer for å gjøre noe med det. Interessen kan låse seg halvveis fast, og også hente frem sinnet fordi kampen for at barn på asylmottak skal bli synliggjort og kampen mot nedskjæringer i psykiatrien synes så blytunge å kjempe. Og så har du skammen som også kan følges av forakt og avsky – den usynliggjørende følelsen, som gjør at vi vil ha på oss masker både inne og ute fordi vi føler oss feil – vi skulle vært annerledes – ikke sånn, men sånn… (ser du ikke for deg det temmelig misbilligende blikket vi gir oss selv av og til?) Men det er heldigvis ikke sånn at vi sprekker i dette følelseskokeriet som er livet. Av og til finner vi ikke balansen, men noen ganger gjør vi også det, og klarer å holde både sorgen og overraskelsen i samme rom og tenke at ingen av dem utelukker hverandre. Allikevel sier dette noe om alt vi til daglig kan kjenne på, kjempe med, glede oss over og bli sinte for.

Min dag har stort sett spunnet rundt overraskelse; over å finne ut at en dag kan være så mye forskjellig. Konklusjonen er vel at sorger og gleder, dype eller grunne – virkelig svinger i utakt hånd i hånd. Hvordan har din dag vært?

___________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Supermenneske eller god nok?

Posted by —

8

Å være seg selv. Av og til kjennes det ut som om det er tid for å røske opp i noen etablerte forestillinger som har satt seg fast. Ta ansvar for at det kun er jeg som lever mitt eget liv, og ingen andre (bittelitt dessverre av og til, men som regel “takk ….. for det!!” Hvem skulle liksom det ha vært…? ).

Oppgjør mot umenneskeliggjøring. Å være “snill og flink pike/gutt” er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i – i større eller mindre grad. Det er (var?) slik vi sosialiseres, og kanskje slik våre lærere, foreldre og viktige andre ønsker å se oss i den perioden vi er lettest å forme. Kanskje. Jeg vet samtidig ikke helt om vi er bevisst hva vi putter i denne boksen når vi tenker om barn og ungdom at vi vil at de skal være snille og flinke (eller når vi tenker det om oss selv). I mitt hodet er det å være snill koblet opp mot det å være stille, rolig, uselvisk, usynlig, å ikke våge å si i mot. Men vi ønsker vel at barn og unge står for det de mener, at de blir sinte i møte med opplevd urettferdighet, som sier oss imot, er kritiske, rause med seg selv og andre, og reflekterte? Dersom vi snur bittelitt på det innholdsmessige i dette ved å spørre hva vi eksempelvis legger i begrepet “snill”, er svarene mange. For meg handler det litt for mye om å være usynlig og stille. Å stadig tilpasse seg andre menneskers og samfunnets forventninger kan gjøre oss utydelige, forstrekte, og gi en opplevelse av å aldri være god nok (vi klarer ikke ramse opp alt vi skulle gjort og vært på en utpust – er ikke det et tegn vi burde ta på alvor?).

Kanskje godhet kan være et bedre ord enn snill? Å vise godhet – både ovenfor andre og seg selv er en mini-redefinering som gjør meg godt i stedet for å tenke at jeg skal være så snill. Jeg har ikke særlig lyst til å være “den snille og føyelige” slik jeg forstår begrepet. Å vise godhet handler for meg mer om å sette grenser, snakke (enda) litt høyere om urettferdighet, være tydelig og klar på egne behov, være raus med andres og egen tilkortkommethet, og være kritisk til røster som vil umenneskeliggjøre det menneskelige i oss: Det som stadig jager oss mot å se bedre ut, være mer effektive på jobb, mer vellykket, og som vanskeliggjør det å ha en sykdom som reduserer oss, sårbarhet i form av ensomhet og utsatthet, og det å synes livet er vanskelig (det er forøvrig ikke noe galt i verdier som handler om produktivitet og et ønske om å bli flinkere, få mer kunnskap, men vi trenger nyanser). Som mennesker trenger vi plass i oss selv. Til å puste, leve og være oss slik vi er. Det å la andres forventninger ta for stor plass i oss (særlig de forventningene som går på effektivitet, vellykkethet, usårbarhet), kan føre til at vi mister en del (eller mye) av oss selv som har behov for oksygen for å overleve.

God nok. Det er verdt å lete etter og heie fram det som gjør oss til mennesker. Etter det som er spontant og levende. Etter de verdiene som understreker at vår oppgave er å rekke akkurat ned til gulvet, og fylle oss selv uten å tenke at vi er for mye eller burde vært så mye mer effektive, fått til så mye mer enn kreftene og tiden tillater. Vi må nok justere oss litt – det må vi alle av og til, men det i oss som vil liv, bevegelse og som støtter opp under at vi er gode nok, tror jeg vi trenger mer av. Selv om det er utfordrende og krever aktive valg, er mer åpenhet for at vi er forskjellige som mennesker noe fint og litt sart noe. For høye forventninger (på samfunns- og individnivå) til alle rollene vi er ment å mestre, er ikke godt for oss, og gjør at det kan bli ekstra tungt når vi møter en vegg, to eller ti, og føler oss som dårlige foreldre, venner, studenter og arbeidstakere fordi det ble for mye å håndtere på en gang. Vi klarte det ikke. Skal ikke det være lov? Kan det være mulig å tenke at vi av og til trenger litt hjelp til å senke forventningene slik at vi får lov til å være oss. Slik at “godt nok” ikke blir en heseblesende kamp for å bli et supermenneske. Kan det tenkes at det er en styrke å vise seg sårbar på den måten?

______________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Å være sårbar uten skam?

Posted by —

22

“Sensur”. Det er lenge siden jeg har gitt lyd fra meg her inne. Jeg synes det har vært vanskelig å finne ord. Det er som om alt helst skal være “riktig”, neddempet og tømt for frustrasjon før jeg skriver. Først og fremst er det nok sensuren i mitt eget hode som hindrer meg i slippe løs energien som ligger i mitt eget engasjement. Jeg blir redd for å støte noen, og konsekvensen er at jeg i stedet blir taus. Føler meg på sett og vis tvunget til taushet av samfunnets potensielle stigmatisering og tabuisering rundt følelser og menneskets sårbarhet – hva som er normalt og ikke normalt. Så bestemte jeg meg. At det alltid finnes et første steg.

Sårbarhet som tabu? Taushet er ikke alltid gull, og sjelden en god løsning (taushetsplikt er noe annet) med mindre det handler om å holde på gode hemmeligheter som brer seg ut som vakre papirblomster når de “slippes fri”. Jeg kan ikke klage over tabuisering dersom jeg ikke gjør noe for å skape en form for motstand – en avtabuisering kanskje? Mitt spørsmål i denne omgang er: Hvorfor er vi så redde for å snakke om vår egen sårbarhet? Jeg mener ikke at vi skal klumpe oss sammen i store grupper og høylydt diskutere hverandres ømme punkt – hvor vi føler oss såret og sviktet. Det blir å tråkke inn i hverandres liv med militærstøvler. Jeg tenker mer at dette handler om å finne et språk, – et felles språk som ikke kun inneholder ord som effektivitet, styrke eller usårbarhet. Når livet ryster oss trenger vi mye takhøyde og pusterom. Kan vi skape rom der det ikke er farlig å innrømme at det er tøffe tider uten å bli litt flaue for å innrømme at vi har det sånn? Kan det å våge sårbarhet også føre til endringer på et samfunnsmessig plan?

Fellesskap styrker trådene våre. Noen ganger føles det som om det meste henger i en tynn tråd. Det er relasjoner, følelser, økonomi, stress, sykdom som sliter i oss. Det er rystelser vi delvis klarer å forholde oss til, mens andre nesten knekker oss av på midten. Men utrolig nok. I hvert fall av og til – skal det ikke alltid så mye til før tråden blir bittelitt tykkere. Som om livsnerven får ekstra bevegelighet – mer karakter av å være av gummi enn tørr kvist. Hva er det som gjør at “tråden styrkes”? Min opplevelse er at det handler om mennesker som tåler andres sårbarhet, og som tør å være sårbare selv. For å kunne være til stede for andre, trenger vi også å øve oss i kunsten å ta imot. En dag er det meg, en annen deg. Å styrke livsnerver, å gjøre tråder litt tykkere – er ikke det noe vi ønsker oss slik at vi kan finne frem til en slags styrke i oss selv – i fellesskap?

Slekt bør ikke alltid følge slekters gang. Tradisjoner er en god ting (er ikke noe en tradisjon når man har gjort det to år på rad?) Jeg lagde frokostblanding før jul, og en kakesort til jul. Det synes jeg er fint. Å kunne skape egne tradisjoner som er mine og våre. Andre tradisjoner – både på individ, familie – og samfunnsnivå er ikke like ok å ta vare på.  ”Taushet er gull.” “Du skal ikke merke eller føle.” “Ikke si noe!” “Ikke gråt.” “Vær sterk.” Ja, det finnes slike setninger – de er kanskje bare ikke alltid så uuttalt. Det er i ferd med å endres, men for å røre opp i strukturer i samfunnet, kan vi ikke kun ha fokus på det enkelte mennesket. Vi trenger også å se på hva i vårt samfunn som gjør at mennesker føler seg stigmatisert og sett ned på, hvilke sosialiseringsprosesser som gjør at noen følelser undertrykkes fordi svakhet ikke skal vises. For livet berører oss. På godt og vondt. Vi er avhengige av relasjoner – og de kan både lege og skade. Vi har alle ulik sårbarhet for hvordan vi rammes av slike erfaringer. Jeg vet at jeg ønsker å ta det inn; at forskjellighet er godt, at det å bli berørt av livet er både godt og vondt  - jeg ønsker å kunne være sårbar uten å skamme meg over det. Men er det mulig?

____________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.