Vannfarger burde være faste året rundt.

Jeg sitter på taket. Det er skrått, har rødbrun takstein som er avskallet i kantene. En gang jeg spurte far hvor gammelt huset var, sa han at det var flere år enn jeg klarte å tenke. Da kjente jeg at en liten katt reiser bust inni meg. Kvesset klørne. Av og til blir jeg sint for ingenting. (Hvem som har sagt det, vet jeg ikke, men det er en sånn voksen-setning, så den kommer ikke fra meg). Jeg lurer  på om far tror at fordi jeg går på barneskolen så forstår jeg ikke at det finnes flere år bak og foran meg. Da kommer klørne i magen ut, men det er bare av og til, og så blir jeg litt glad i han igjen. Litt. Det røde “lag-på-lag”-taket vårt har våte flekker etter regnet. Beina mine støttes opp av takrenna. Den er halvfull av brune blader og vann. Det er nesten grønnsakssuppe. Bare kald. Tærne krøller seg sammen. Dyppes ned i takrenna, og opp igjen. Ned, og opp igjen. Jeg blir rolig inni meg av sånne “ned-og-opp-igjen”-bevegelser.

Tankene flyr. Det er derfor jeg sitter på taket. Fordi jeg vil fly. Det er bare tre meter ned til bakken. Under meg er blomsterbedet brunt og kjedelig. Ingen blomster blomstrer. gult. Stilkene henger med hodet, og på toppen er det bare en død runding uten noen beskyttelse. Jeg tenker på lillesøster som ble født, og som de fant ut at ikke hadde rustning. Hun ble borte noen uker senere.

Grasset er tustete og pistrete. Jeg orker ikke å dra rundt på den tunge gåklipperen, og far er på jobb, så da blir grasset bare enda mer pistrete og langt. Søppelkassene borte ved veien er overfylte. Jeg trodde de pleide å hente søpla hver mandag. I dag er det tirsdag, og posene tyter ut på sidene. Jeg kan se en melkekartong som har lurt seg ut av sidehanken på en kiwipose. Da kan de ikke ha vært her enda. Søppelmennene eller damene. Jeg sukker. Prøver å trekke pusten dypt ned. Den rekker ikke lengre ned enn halsen. Det stikker litt sånn lett i magen, og steinen som ikke er der, men som helt sikkert ligger på brystet, blir tung og svart. Jeg legger meg bakover. Kjenner mursteinen mot skulderbladene. Blir fuktig på t-skjorta, og angrer litt på at regnjakka henger prikkete og rød nede i gangen. Gåsehuden hopper opp og ned på armene, men det er det ingen som ser. Jeg puster inn kald luft med nesa, og ser magen løfte på seg langt der nede.Den ser nesten ut som om kroppen minst fem meter lang. Magen er cirka to meter lenger ned enn halsen. Jeg er rar.

Himmelen ser ned på meg, dypper penselen i vann, og visker ut stripene mine. Sebrahjertet mitt har nesten sluttet å banke. Det går litt mer i dvale i sommerferien i år enn det gjorde i fjor, og rustningen min blir sterkere dag for dag. Jeg ser opp på himmelen, og kjenner katteklørne i magen bli sint på Gud fordi stripene mine blir blandet ut med vann om sommeren. Hvorfor laget han meg ikke vannfast? Det hadde vel vært bedre å bli født med regnfrakk enn rustning? (sånne spørsmål holder jeg alltid for meg selv, for de vet jeg at voksne vil synes er dumme). Når hjertet har gått i dvale OG sebrastripene forsvinner. Da er det bare rustningen igjen, og jeg blir et teskjebarn.  Jeg har ikke beskrevet hjertelidelsen min med sebrastriper for deg sånn ordentlig, men det er fordi det ikke går.

Det er sommerferie, og fremdeles himmellengder mellom å være alene i verden,  å finne ut at det finnes flere sebrabarn, og så ikke klare å huske det igjen. Mennesker som ser gjennom hjertet blir ekstra langt unna om sommeren. Det er nesten som om de ikke finnes.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *