Sykedag for nøkkelbarn uten kjent hjertespråk. 

Her ligger jeg, og øynene mine klarer ikke flytte seg. Jeg har sykedag. Far har sagt han skal skrive i den lyseblå meldingsboka i morra, og har dratt avgårde på jobb (burde ikke han vært hjemme, tenker jeg i dag, men den gang var det helt naturlig at han dro. Det var bare han og jeg, og han måtte jobbe). Det jeg ikke forstår, er hva han skal skrive. For det første, har han gått på jobb, så han vet jo ikke hvordan jeg føler meg, eller hvordan jeg har det. Det kan sprette ut vannkopper eller masse røde hunder på hele meg uten at han ser det. For det andre så tror jeg ikke jeg er sånn “syk, syk”. Jeg ligger på ryggen i senga og stirrer. På en sirkel i taket. Jeg tror den kom en gang det regnet gjennom taket, inn på loftet. Vannet sugde seg inn og ned i taket mitt. Som vann i en uttørket svamp. Og så ble det en lysegul ring over meg, med en blålig ring rundt, men det sa heldigvis aldri plopp (du vet, sånn lyd som lages når vann drypper. Og drypper). Far sa at jeg i tilfelle måtte sette en bøtte under, men det trengte jeg aldri.

Men her ligger jeg, og blikket mitt har stivnet på ringen i taket. Jeg får det ikke til å flytte seg. Bortsett fra en gang. Den høyre foten min hadde blitt helt nummen, og jeg ble nødt til å krølle meg sammen for å kunne massere bort sovnetheten. Da flytta jeg blikket, men det ble bare ubehagelig. Foten føltes så stor, og jeg så liten. Rommet snurret rundt samtidig som om rommet rundt meg ble klarere enn dagen. Så jeg gav opp å vekke den til liv. Det virket ikke som den ville, og idet jeg tenkte tanken, ble blikket magnetisert tilbake igjen. Jeg er trøtt sånn i magen. Det går ikke an å forklare. Eller;det finnes ikke ord for det. Hvertfall ikke inni meg nå (senere viser det seg at sånn språk ikke kan lete etter seg selv. Det biter seg i halen, snurres rundt en klissete pinne av kjøpt kjærlighet, og blir til taushet).

Jeg skulle ønske at fru Heisen kunne vært her (Ja, jeg vet. Er det ikke et morsomt navn? Hun er ikke gift, og er vel da egentlig ikke fru heller, slik jeg forstår det). Hun passer meg den siste kvelden hver eneste måned. Sier at far blir så “preget” denne fredagen. Ikke vet jeg hva det betyr å være preget. Men fru Heisen er lav med langt, lyst hår som hun binder opp i en hestehale.  Hun går alltid rundt i bukse og lukter lys lavendel (hun sier at hun lukter det). Av og til sier hun noen rare ting, spør hvordan det går med den lille jenta. Da må jeg minne henne på at jeg ikke er så liten lengre (bare litt, kanskje, tenker jeg sånn av og til). Og da pakker hun meg inn med et pledd rundt beina, koker en kopp kakao, og jeg får sitte helt inntil henne. Hun spør meg om jeg vil se på tegnefilm, og jeg svarer at jeg synes det er fint å bare sitte sånn. Da pleier hun å si at jeg er det yngste barnet hun kjenner som er så gammel, og at vi kan sitte litt sånn til jeg vil lese en bok. Og så sitter vi litt.

Med blikket limt fast i taket, etterhvert en hel kropp i stivnet modus, og tankene svirrende rundt fru Heisen, flyr timene og dagen. Når far kommer hjem, har han glemt at jeg har vært syk. Spør hvordan skolen har vært. Da stirrer jeg hardt i taket, svarer “helt fint”, og kjenner nøkkelen veie tungt i bukselomma.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


four + = 8