“Melkis”. Om annerledeshet som kun anes, og er vanskelig å se. 

Tankehyssingene hadde flydd rundt i hodet mitt i tre dager og to netter før de stoppet opp. I hvert fall før de endret bane. Jeg tenker ofte på sebrastripene. Det er fremdeles slik når jeg står og venter på grønt lys ved gangfelt rundt om i ulike byer. Tankene vandrer til den myke følelsen jeg fikk inni meg da jeg leste brevet jeg hadde funnet inni soloflaska. (Jeg klarte etter hvert å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde skrevet dette i søvne, og puttet lappen i en flaske). Har du kjent en sånn følelse noen gang? Det er som om en liten sommerfugl sitter i magen og rører på den ene vingen. Sånn helt forsiktig. Bare så vidt. Det skaper bittesmå bølger. Det er helt midt i magen. Kanskje lener følelsen seg litt mot høyre. Bare så du ikke skal misforstå. Den likner ikke på sånn vondt i magen jeg kan ha av og til. Når jeg rekker opp hånda i klassen og ordene plutselig er helt borte. Jeg kan ikke noe for at jeg blir rød som en tomat i ansiktet, og synes det er ekkelt at gulvet ikke lyder ordre. Om å la meg synke bort og ned. Eller når guttene bakerst i bussen stirrer meg i senk mens jeg ser helt andre veier. Da synker magen ned i skoa. Egentlig helt under jorda. Men det er det ingen som ser. Dette  er verken vondt eller farlig. Forteller meg bare at det finnes et annet menneske ute i verden som har det litt som meg. Det er rart. Veldig utenkelig egentlig.

Mia Sofie – navnet triller rundt i hodet mitt. Som regel i drømme. I dag når jeg sto opp, var det imidlertid noe jeg hadde festet meg ved. Det var som om det satt igjen en liten klisterlapp inni hodet mitt med et ord på, og jeg husket det fremdeles etter at jeg hadde vasket meg OG pusset tennene (vanligvis er de fleste drømmene mine forsvunnet innen jeg har gjespet, strekt meg, og sagt hei til været på utsiden av vinduet. Hvis ikke det har forsvunnet da, renner drømmene garantert ned i sluket på badekaret når jeg dusjer). I dag gjorde det ikke det. Skolekatalogen. Var ordet. Du vet; den katalogen som har bilder av alle i første, andre, tredje, fjerde, femte og sjetteklasse. Den der halvparten ser ut som om de kommer rett fra en stylingsalong (ja, jeg er misunnelig. Jeg har ingen mor som kan ordne håret mitt fint. Mitt står bare rett ut til alle kanter. I masse krøller. Far er helt håpløs med hår. Så jeg liker ikke helt de som ser så fine ut). Den andre halvparten ser ut som om de aldri har hørt ordene “hårbørste” og “klær uten hull”. Noen ganger lurer jeg på om jeg er en av de, men så slår jeg det fra meg. Jeg likner egentlig ikke på noen jeg kjenner. Det er litt rart, og samtidig helt normalt (hvem som har forsøkt å fortelle mge dette, vet jeg ikke). Vel har jeg en far som gir meg flanellskjorter og tror det er mote for jenter på min alder, men de er uten hull.

Da jeg kom hjem etter skolen (jeg hadde skrevet SKOLEKATALOG med store bokstaver på en gul lapp slik som den inni hodet, og festet den på speilet på badet før jeg dro hjemmefra), slang jeg meg ned på senga. På magen. Dunk. Katalogen lå i en hvit konvolutt. Den hadde lysegrått kaninstøv langs sidene. Sikkert fordi far insisterer på å legge slike skoleting på toppen av de fullstablede bokhyllene sine. Jeg nyser hver gang jeg går forbi. Nesten. Av og til gjør jeg det på liksom bare for å gi beskjed til han at nå synes jeg han skal tørke støv. Jeg rekker nemlig ikke opp selv om jeg står på en av pinnestolene på kjøkkenet og legger tre geografibøker under beina. Poenget er; jeg kom ikke så langt som til å dra opp skolekatalogen en gang. Da jeg holdt konvolutten, kjente jeg at det lå noe annerledes enn papirer nedi der. Den kjentes tyngre ut. Jeg løftet på flippen som nå var blottet for limspor, kikket nedi, og hvinte av fryd. Det var en melkeklinkekule. En “melkis”. Du vet, en sånn rund glasskule som er hvit, men på en litt tåkete måte. Samme farge som det blir i melkeglasset hvis du drikker på den ene siden, og så setter glasset ned på bordet etterpå. Da er det en melkehvit hinne på glasset, selv om melken har rent ned i bunnen igjen. En hvitglassert stor perle uten mønster. Jeg lukket hånden rundt. Knep igjen øynene. Laget trutmunn. Løftet det venstre øyebrynet (de ypperste kjennetegnene på det som den gang var min dypeste form for konsentrasjon). Det var tid for å drømme.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *