Om sjeldne hjertestriper. Symptom: sebrastriper

Jeg har startet en slags flaskepostbrevveksling med meg selv. Vi hadde utflukt til naturskolen med klassen min på mandag. Vi skulle se på trær, fugler, og så til slutt; padle kano (siden vi gikk glipp av svømmeundervisning denne dagen?). På forunderlig vis kom jeg meg ned til vannet, inn i redningsvesten, og opp i kanoen. (Jeg liker redningsvester, forstår at de er unødvendige i badekaret, men annen vannmengde enn i badekaret liker jeg ikke. Derfor bruker jeg redningsvest når jeg bader hjemme. Av og til. Sånn for moro skyld). Men der satt jeg. I en grønn kano. Med vannskrekk. Det kjentes omtrent ut som å sitte i en forvokst plastikkand. Jeg så ned, og registrerte at vi duppa noen centimeter over vannflaten. Det var kun en ting som opptok plass i hodet mitt. Jeg satt og snakket med meg selv. Hvisket; “Nå faller jeg snart uti uten at noen merker det, og synker som en stein. Da drukner jeg fordi det kommer vann ned i lungene, og ikke luft” (Lange, og flerledda katastrofetanker uten pustemuligheter, har alltid campet i en påfallende lik parallellverden til hverdagstankene mine). Det som lokket meg bort fra vanntankene, var en plastflaske. En soloflaske. Jeg fisket den opp, og så at det lå en lapp inni. Skyndte meg å legge den i ranselen min med gule striper. Tror ikke at noen la merke til det.Og dermed hadde vi plutselig en hemmelighet. Ranselen og jeg.

På ettermiddagen da jeg kom hjem, krøp jeg inn i klesskapet på rommet, tente lommelykta, og tok lappen ut av soloflaska. Jeg ble litt skuffet over å oppdage at det var helt vanlig, linjert ark fra en kladdebok som kunne likne på min. Det var da papirbiten ble brettet ut, at det som skulle bli en brevvekslingen inni hodet mitt, begynte. Mellom lappen og meg. Det var nesten magisk.
På lappen sto det to setninger i blått blekk. Og et navn:

Jeg har en sjelden hjertelidelse som gjør at hjertet mitt går i dvale.

Da får jeg sebrastriper.

Tankehyssingene løp i ring rundt i hodegangene mine. Kunne jeg ha skrevet ned disse ordene i en norskkladdebok i søvne, puttet lappen i en soloflaske, og postet flaska i vannet? To faktaopplysninger fikk meg til å slå fra meg tanken. Nummer en: ingen i min familie – det vil si far og meg, liker solo. Mor likte det, men hun er ikke en del av hverdagen lenger. (Far og jeg drikker forresten ikke brus i det hele tatt. Bare vann). Fakta nummer to: Det sto et navn på lappen som ikke likner mitt i det hele tatt. Faktisk kan jeg ikke se for meg at jeg skulle kunne klare å finne opp et sånt navn i hodet mitt om jeg brukte fantasien på en lysende sommerdag. ( Jeg identifiserte meg raskt med navnet, fordi det var fundamentalt ulikt mitt eget. Så vakkert). Det sto Mia Sofie. Sirlig skrevet slik som frøken har forsøkt å få oss til å lære, men som jeg aldri får til. De to setningene skapte myke toner i magen. (I dag vil jeg si at følelsen best kan beskrives som om himmelen sendte et regnbuebarn på besøk uten å fortelle at vi var tvillinger). Jeg har jo også en hjertelidelse. Det er ikke mulig å forklare, men jeg forstår med noe dypt inni meg hva det vil si å utvikle sebrastriper når det har gått både få og mange år. Det er himmellengder mellom å være alene i verden, og å finne ut at det finnes flere sebrabarn.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


six − = 1