Hjertet

Del 2
En gang i måneden pleier helsesøster å komme inn i klassen min. Ho er lav, rund, snakker dialekt og har et rart blikk. Et sånt som nesten ser gjennom hjertet ditt. Jeg vet ikke hva ho finner på veien før ho ser ut på andre siden. Kanskje bøkene om detektivbarna, smilet mitt, huska jeg pleier å huske på, eller kjolene mine. Antakeligvis. (Senere har jeg funnet ut at mennesker som har slike blikk, ikke ser gjennom, men snarere synes å se inn i hjertet mitt, og kanskje kan se andre ting. Det forsto jeg ikke den gang.) Denne formiddagen kom ho inn for å lage to små risp i armene våre. Ho sa at det ikke kom til å gjøre vondt, og at det bare ville bli to små tynne streker på armen, og at det ville blø bittelitt.

Helsesøster kommer bort til min pult, og jeg holder fram armen. Har rulla opp olebrumgenseren til ovenfor albuen, og stirrer intenst i taket i noe som føles som timer. Jeg rekker å tenke på lange remser med setninger der ordene flyter inn i hverandre: “det-gjør-ikke-så-veldig-vondt, men-jeg-må-gå-veldig-snart-nå”, “jeg-lurer-på-hvor-lenge-ho-skal-stå-der,ho-lukter-godt”, “jeg-vil-opp-i-stolen-og-finne-en-bok,-kanskje-om-en-hund-eller-katt, jeg-liker-så-godt-katter-med-hvit-og-brun-pels”. Jeg drømmer meg lett bort. Inn i setninger, ord, og dagdrømmer om ting som aldri skjer, men som det kunne vært fint at skjedde. Som at mor kommer hjem igjen med rustningen sin fra havet. Eller at far finner noe spennende om en nesten ukjent øy som får han til å smile.

“Nå er jeg ferdig”,sier du. Ser på meg med det rare blikket ditt, og spør om ikke jeg vil ta en tur opp på kontoret ditt en dag. “Hvorfor det”, spør jeg. Tenker at noen jo må stille de rare spørsmålene. (Jeg var egentlig et “hvorfor-det-barn”, fikk jeg høre en gang. Av en tante. Ordene snodde seg liksom inn i ørene mine, og fikk ikke helt plass. Jeg forsto ikke hva ho mente den gang, men det hørtes ikke så bra ut. Tonefallet var liksom litt surt, og blikket nedovervendt. I og med at jeg ikke forsto, kom derfor spørsmålet fremdeles helt automatisk mens jeg gikk på barneskolen uten at jeg egentlig la merke til det. Nå er jeg blitt en “hvorfor-det-voksen” som er mer opptatt av spørsmålene enn de riktige svarene).

Du ser på meg i noe som føles som alt for mange sekunder. Magen min trekker seg nesten opp i halsen. Jeg blir redd for at hjertet skal hoppe så høyt i brystet at det går i stykker. Og enda verre. At helsesøster skal se det. Jeg blir rød i ansiktet. Forstår ikke. Du sier at du bare vil ta den årlige helseundersøkelsen for å måle hvor høy jeg har blitt, og at du gjerne vil høre hvordan det går med Rufsen, hunden min. Jeg ser ned, nikker, og sier at du får si ifra når du vil at jeg skal komme. Sier at jeg liker norsk og tekstil, men at du godt kan spørre om jeg vil komme en onsdag klokka ett. Da er det egentlig gymtime. “Liker du ikke så godt gym, du”, spør du. “Veeeel. Det går fint, altså. Du kan ta en norsktime også”, skynder jeg meg å si. Jeg ser noe i blikket ditt som jeg ikke forstår, og hjertet gjør et krumspring igjen. Det dunker som om…som om…ja, jeg vet ikke. Kanskje jeg har en sjelden hjertesykdom?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *