Om rustninger, orange plysjputer og geografi

Del 3
Lillesøster ble født uten rustning da jeg var syv år. Mor tok med seg sin og dro til havs. Det var bare far og meg igjen, så jeg spurte han. Mange ganger. Om hva det ville si å bli født uten rustning. “Kan du ikke fortelle?”, kunne jeg spørre med lys stemme og bedende øyne. Du så raskt på meg, og vifta meg bort mens du bøyde deg tilsynelatende enda mer fordypet over avisa ved stuebordet i kjelleren. Du var ikke så veldig glad i spørsmål du ikke kunne svare på. Du fordypet deg i tanker om globalisering (jeg lærte hvordan jeg skulle si ordet fordi du sa det flere ganger per dag), snakket om land jeg ikke kunne uttale navnet på selv om jeg gikk på skolen, øygrupper, kart og byer jeg aldri hadde hørt om. Og hunden vår, da. Du likte når jeg spurte om ikke vi skulle ut og gå tur med Rufsen. Da smilte du, ba meg gå opp, riste litt med båndet så han kom, og kle på meg.

En stund forundret det meg at du ikke likte spørsmålene mine. Det var i den perioden jeg bare så på deg som far, ikke menneske. Du var liksom bare deg. Bustete på håret, god til å lage pølser i brød, og mest opptatt av verden der ute, ikke den innenfor vår egen stuedør. At du hadde en tung tid, og syntes det var vanskelig å være aleneforsørger for meg, slo meg aldri før jeg var langt oppi tredveårene. Da ble du straks mer menneskelig i mine øyne selv om jeg ikke vet om du ble det for deg selv.

Jeg gikk inn i min egen fantasiverden. Hadde sett noen gamle filmer som du hadde liggende i kjelleren. Dersom jeg hadde spurt, ville du nok sagt nei, men jeg spurte ikke, og du la ikke merke til sånt. Jeg krøp under dyna, tente lommelykten jeg hadde fått til bursdagen, og begynte å drømme. Så for meg ei lita jente med lyserosa hud, brune øyne, og lyst krøllete hår. Rundt henne løp små barn iført sølvfargede, tunge rustninger. Måtte smile litt for meg selv. Synes de voksne var rare. Forsto de ikke at det bare var dumt å bli født med rustning? Så tungt å gå rundt å bære på noe slikt. Jeg husket ikke hvordan min egen rustning så ut, eller om den var tung. Jeg tenkte at den måtte ha vært det. Tung altså. At jeg ikke hadde kunnet bli så gammel dersom rustingen min var blitt borte. Så jeg spurte igjen. Hvor far hadde lagt den. (Jeg hadde sluttet å nevne mor i setningene mine fordi far ble så rar i øynene når jeg gjorde det). Jeg kikka på soverommet. Klatra opp på skjelvende rottingstoler med orange plysjputer i. Var innom roteloftet, men begynte bare å nyse av alt støvet. Jeg fant aldri noe som kunne likne på noe rustningaktig, men jeg sluttet aldri å spørre.

Det finnes mange former for rustninger. Hans Børli har skrevet om en av de:

Du kledde deg etter klimaet,
men du fikk dyrt betale
for vinterhabitten du bar:
De vareste kjærtegn,
det mykeste av medmenneske
rørte engstelig ved deg
uten at du visste din nådestund
Lett som en dunfjær i snøvinden
streifet en sky ømhet ansiktet ditt,
men du luntet vadmelsgrå videre
Trodde at også det var et snøfnugg…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


4 + = five