En barnefortelling

Del 1
Om rustninger, orange plysjputer og geografi

Lillesøster ble født uten rustning da jeg var syv år. Mor tok med seg sin og dro til havs. Det var bare far og meg igjen, så jeg spurte han. Mange ganger. Om hva det ville si å bli født uten rustning. “Kan du ikke fortelle?”, kunne jeg spørre med lys stemme og bedende øyne. Du så raskt på meg, og vifta meg bort mens du bøyde deg tilsynelatende enda mer fordypet over avisa ved stuebordet i kjelleren. Du var ikke så veldig glad i spørsmål du ikke kunne svare på. Du fordypet deg i tanker om globalisering (jeg lærte hvordan jeg skulle si ordet fordi du sa det flere ganger per dag), snakket om land jeg ikke kunne uttale navnet på selv om jeg gikk på skolen, øygrupper, kart og byer jeg aldri hadde hørt om. Og hunden vår, da. Du likte når jeg spurte om ikke vi skulle ut og gå tur med Rufsen. Da smilte du, ba meg gå opp, riste litt med båndet så han kom, og kle på meg.

En stund forundret det meg at du ikke likte spørsmålene mine. Det var i den perioden jeg bare så på deg som far, ikke menneske. Du var liksom bare deg. Bustete på håret, god til å lage pølser i brød, og mest opptatt av verden der ute, ikke den innenfor vår egen stuedør. At du hadde en tung tid, og syntes det var vanskelig å være aleneforsørger for meg, slo meg aldri før jeg var langt oppi tredveårene. Da ble du straks mer menneskelig i mine øyne selv om jeg ikke vet om du ble det for deg selv.

Jeg gikk inn i min egen fantasiverden. Hadde sett noen gamle filmer som du hadde liggende i kjelleren. Dersom jeg hadde spurt, ville du nok sagt nei, men jeg spurte ikke, og du la ikke merke til sånt. Jeg krøp under dyna, tente lommelykten jeg hadde fått til bursdagen, og begynte å drømme. Så for meg ei lita jente med lyserosa hud, brune øyne, og lyst krøllete hår. Rundt henne løp små barn iført sølvfargede, tunge rustninger. Måtte smile litt for meg selv. Synes de voksne var rare. Forsto de ikke at det bare var dumt å bli født med rustning? Så tungt å gå rundt å bære på noe slikt. Jeg husket ikke hvordan min egen rustning så ut, eller om den var tung. Jeg tenkte at den måtte ha vært det. Tung altså. At jeg ikke hadde kunnet bli så gammel dersom rustingen min var blitt borte. Så jeg spurte igjen. Hvor far hadde lagt den. (Jeg hadde sluttet å nevne mor i setningene mine fordi far ble så rar i øynene når jeg gjorde det). Jeg kikka på soverommet. Klatra opp på skjelvende rottingstoler med orange plysjputer i. Var innom roteloftet, men begynte bare å nyse av alt støvet. Jeg fant aldri noe som kunne likne på noe rustningaktig, men jeg sluttet aldri å spørre.

Det finnes mange former for rustninger. Hans Børli har skrevet om en av de:

Du kledde deg etter klimaet,
men du fikk dyrt betale
for vinterhabitten du bar:
De vareste kjærtegn,
det mykeste av medmenneske
rørte engstelig ved deg
uten at du visste din nådestund
Lett som en dunfjær i snøvinden
streifet en sky ømhet ansiktet ditt,
men du luntet vadmelsgrå videre
Trodde at også det var et snøfnugg…

________________________________

Helsesøster & hjertet som ville ut av kroppen

En gang i måneden pleier helsesøster å komme inn i klassen min. Ho er lav, rund, snakker dialekt og har et rart blikk. Et sånt som nesten ser gjennom hjertet ditt. Jeg vet ikke hva ho finner på veien før ho ser ut på andre siden. Kanskje bøkene om detektivbarna, smilet mitt, huska jeg pleier å huske på, eller kjolene mine. Antakeligvis. (Senere har jeg funnet ut at mennesker som har slike blikk, ikke ser gjennom, men snarere synes å se inn i hjertet mitt, og kanskje kan se andre ting. Det forsto jeg ikke den gang.) Denne formiddagen kom ho inn for å lage to små risp i armene våre. Ho sa at det ikke kom til å gjøre vondt, og at det bare ville bli to små tynne streker på armen, og at det ville blø bittelitt.

Helsesøster kommer bort til min pult, og jeg holder fram armen. Har rulla opp olebrumgenseren til ovenfor albuen, og stirrer intenst i taket i noe som føles som timer. Jeg rekker å tenke på lange remser med setninger der ordene flyter inn i hverandre: “det-gjør-ikke-så-veldig-vondt, men-jeg-må-gå-veldig-snart-nå”, “jeg-lurer-på-hvor-lenge-ho-skal-stå-der,ho-lukter-godt”, “jeg-vil-opp-i-stolen-og-finne-en-bok,-kanskje-om-en-hund-eller-katt, jeg-liker-så-godt-katter-med-hvit-og-brun-pels”. Jeg drømmer meg lett bort. Inn i setninger, ord, og dagdrømmer om ting som aldri skjer, men som det kunne vært fint at skjedde. Som at mor kommer hjem igjen med rustningen sin fra havet. Eller at far finner noe spennende om en nesten ukjent øy som får han til å smile.

“Nå er jeg ferdig”,sier du. Ser på meg med det rare blikket ditt, og spør om ikke jeg vil ta en tur opp på kontoret ditt en dag. “Hvorfor det”, spør jeg. Tenker at noen jo må stille de rare spørsmålene. (Jeg var egentlig et “hvorfor-det-barn”, fikk jeg høre en gang. Av en tante. Ordene snodde seg liksom inn i ørene mine, og fikk ikke helt plass. Jeg forsto ikke hva ho mente den gang, men det hørtes ikke så bra ut. Tonefallet var liksom litt surt, og blikket nedovervendt. I og med at jeg ikke forsto, kom derfor spørsmålet fremdeles helt automatisk mens jeg gikk på barneskolen uten at jeg egentlig la merke til det. Nå er jeg blitt en “hvorfor-det-voksen” som er mer opptatt av spørsmålene enn de riktige svarene).

Du ser på meg i noe som føles som alt for mange sekunder. Magen min trekker seg nesten opp i halsen. Jeg blir redd for at hjertet skal hoppe så høyt i brystet at det går i stykker. Og enda verre. At helsesøster skal se det. Jeg blir rød i ansiktet. Forstår ikke. Du sier at du bare vil ta den årlige helseundersøkelsen for å måle hvor høy jeg har blitt, og at du gjerne vil høre hvordan det går med Rufsen, hunden min. Jeg ser ned, nikker, og sier at du får si ifra når du vil at jeg skal komme. Sier at jeg liker norsk og tekstil, men at du godt kan spørre om jeg vil komme en onsdag klokka ett. Da er det egentlig gymtime. “Liker du ikke så godt gym, du”, spør du. “Veeeel. Det går fint, altså. Du kan ta en norsktime også”, skynder jeg meg å si. Jeg ser noe i blikket ditt som jeg ikke forstår, og hjertet gjør et krumspring igjen. Det dunker som om…som om…ja, jeg vet ikke. Kanskje jeg har en sjelden hjertesykdom?

___________________________________

Om sjeldne hjertestriper. Symptom: sebrastriper

Jeg har startet en slags flaskepostbrevveksling med meg selv. Vi hadde utflukt til naturskolen med klassen min på mandag. Vi skulle se på trær, fugler, og så til slutt; padle kano (siden vi gikk glipp av svømmeundervisning denne dagen?). På forunderlig vis kom jeg meg ned til vannet, inn i redningsvesten, og opp i kanoen. (Jeg liker redningsvester, forstår at de er unødvendige i badekaret, men annen vannmengde enn i badekaret liker jeg ikke. Derfor bruker jeg redningsvest når jeg bader hjemme. Av og til. Sånn for moro skyld). Men der satt jeg. I en grønn kano. Med vannskrekk. Det kjentes omtrent ut som å sitte i en forvokst plastikkand. Jeg så ned, og registrerte at vi duppa noen centimeter over vannflaten. Det var kun en ting som opptok plass i hodet mitt. Jeg satt og snakket med meg selv. Hvisket; “Nå faller jeg snart uti uten at noen merker det, og synker som en stein. Da drukner jeg fordi det kommer vann ned i lungene, og ikke luft” (Lange, og flerledda katastrofetanker uten pustemuligheter, har alltid campet i en påfallende lik parallellverden til hverdagstankene mine). Det som lokket meg bort fra vanntankene, var en plastflaske. En soloflaske. Jeg fisket den opp, og så at det lå en lapp inni. Skyndte meg å legge den i ranselen min med gule striper. Tror ikke at noen la merke til det.Og dermed hadde vi plutselig en hemmelighet. Ranselen og jeg.

På ettermiddagen da jeg kom hjem, krøp jeg inn i klesskapet på rommet, tente lommelykta, og tok lappen ut av soloflaska. Jeg ble litt skuffet over å oppdage at det var helt vanlig, linjert ark fra en kladdebok som kunne likne på min. Det var da papirbiten ble brettet ut, at det som skulle bli en brevvekslingen inni hodet mitt, begynte. Mellom lappen og meg. Det var nesten magisk.
På lappen sto det to setninger i blått blekk. Og et navn:

Jeg har en sjelden hjertelidelse som gjør at hjertet mitt går i dvale.

Da får jeg sebrastriper.

Tankehyssingene løp i ring rundt i hodegangene mine. Kunne jeg ha skrevet ned disse ordene i en norskkladdebok i søvne, puttet lappen i en soloflaske, og postet flaska i vannet? To faktaopplysninger fikk meg til å slå fra meg tanken. Nummer en: ingen i min familie – det vil si far og meg, liker solo. Mor likte det, men hun er ikke en del av hverdagen lenger. (Far og jeg drikker forresten ikke brus i det hele tatt. Bare vann). Fakta nummer to: Det sto et navn på lappen som ikke likner mitt i det hele tatt. Faktisk kan jeg ikke se for meg at jeg skulle kunne klare å finne opp et sånt navn i hodet mitt om jeg brukte fantasien på en lysende sommerdag. ( Jeg identifiserte meg raskt med navnet, fordi det var fundamentalt ulikt mitt eget. Så vakkert). Det sto Mia Sofie. Sirlig skrevet slik som frøken har forsøkt å få oss til å lære, men som jeg aldri får til. De to setningene skapte myke toner i magen. (I dag vil jeg si at følelsen best kan beskrives som om himmelen sendte et regnbuebarn på besøk uten å fortelle at vi var tvillinger). Jeg har jo også en hjertelidelse. Det er ikke mulig å forklare, men jeg forstår med noe dypt inni meg hva det vil si å utvikle sebrastriper når det har gått både få og mange år. Det er himmellengder mellom å være alene i verden, og å finne ut at det finnes flere sebrabarn.

______________________________________________

“Melkis”. Om annerledeshet som kun anes, og er vanskelig å se.

Tankehyssingene hadde flydd rundt i hodet mitt i tre dager og to netter før de stoppet opp. I hvert fall før de endret bane. Jeg tenker ofte på sebrastripene. Det er fremdeles slik når jeg står og venter på grønt lys ved gangfelt rundt om i ulike byer. Tankene vandrer til den myke følelsen jeg fikk inni meg da jeg leste brevet jeg hadde funnet inni soloflaska. (Jeg klarte etter hvert å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde skrevet dette i søvne, og puttet lappen i en flaske). Har du kjent en sånn følelse noen gang? Det er som om en liten sommerfugl sitter i magen og rører på den ene vingen. Sånn helt forsiktig. Bare så vidt. Det skaper bittesmå bølger. Det er helt midt i magen. Kanskje lener følelsen seg litt mot høyre. Bare så du ikke skal misforstå. Den likner ikke på sånn vondt i magen jeg kan ha av og til. Når jeg rekker opp hånda i klassen og ordene plutselig er helt borte. Jeg kan ikke noe for at jeg blir rød som en tomat i ansiktet, og synes det er ekkelt at gulvet ikke lyder ordre. Om å la meg synke bort og ned. Eller når guttene bakerst i bussen stirrer meg i senk mens jeg ser helt andre veier. Da synker magen ned i skoa. Egentlig helt under jorda. Men det er det ingen som ser. Dette  er verken vondt eller farlig. Forteller meg bare at det finnes et annet menneske ute i verden som har det litt som meg. Det er rart. Veldig utenkelig egentlig.

Mia Sofie – navnet triller rundt i hodet mitt. Som regel i drømme. I dag når jeg sto opp, var det imidlertid noe jeg hadde festet meg ved. Det var som om det satt igjen en liten klisterlapp inni hodet mitt med et ord på, og jeg husket det fremdeles etter at jeg hadde vasket meg OG pusset tennene (vanligvis er de fleste drømmene mine forsvunnet innen jeg har gjespet, strekt meg, og sagt hei til været på utsiden av vinduet. Hvis ikke det har forsvunnet da, renner drømmene garantert ned i sluket på badekaret når jeg dusjer). I dag gjorde det ikke det. Skolekatalogen. Var ordet. Du vet; den katalogen som har bilder av alle i første, andre, tredje, fjerde, femte og sjetteklasse. Den der halvparten ser ut som om de kommer rett fra en stylingsalong (ja, jeg er misunnelig. Jeg har ingen mor som kan ordne håret mitt fint. Mitt står bare rett ut til alle kanter. I masse krøller. Far er helt håpløs med hår. Så jeg liker ikke helt de som ser så fine ut). Den andre halvparten ser ut som om de aldri har hørt ordene “hårbørste” og “klær uten hull”. Noen ganger lurer jeg på om jeg er en av de, men så slår jeg det fra meg. Jeg likner egentlig ikke på noen jeg kjenner. Det er litt rart, og samtidig helt normalt (hvem som har forsøkt å fortelle mge dette, vet jeg ikke). Vel har jeg en far som gir meg flanellskjorter og tror det er mote for jenter på min alder, men de er uten hull.

Da jeg kom hjem etter skolen (jeg hadde skrevet SKOLEKATALOG med store bokstaver på en gul lapp slik som den inni hodet, og festet den på speilet på badet før jeg dro hjemmefra), slang jeg meg ned på senga. På magen. Dunk. Katalogen lå i en hvit konvolutt. Den hadde lysegrått kaninstøv langs sidene. Sikkert fordi far insisterer på å legge slike skoleting på toppen av de fullstablede bokhyllene sine. Jeg nyser hver gang jeg går forbi. Nesten. Av og til gjør jeg det på liksom bare for å gi beskjed til han at nå synes jeg han skal tørke støv. Jeg rekker nemlig ikke opp selv om jeg står på en av pinnestolene på kjøkkenet og legger tre geografibøker under beina. Poenget er; jeg kom ikke så langt som til å dra opp skolekatalogen en gang. Da jeg holdt konvolutten, kjente jeg at det lå noe annerledes enn papirer nedi der. Den kjentes tyngre ut. Jeg løftet på flippen som nå var blottet for limspor, kikket nedi, og hvinte av fryd. Det var en melkeklinkekule. En “melkis”. Du vet, en sånn rund glasskule som er hvit, men på en litt tåkete måte. Samme farge som det blir i melkeglasset hvis du drikker på den ene siden, og så setter glasset ned på bordet etterpå. Da er det en melkehvit hinne på glasset, selv om melken har rent ned i bunnen igjen. En hvitglassert stor perle uten mønster. Jeg lukket hånden rundt. Knep igjen øynene. Laget trutmunn. Løftet det venstre øyebrynet (de ypperste kjennetegnene på det som den gang var min dypeste form for konsentrasjon). Det var tid for å drømme.

__________________________________

Sykedag for nøkkelbarn uten kjent hjertespråk.

Her ligger jeg, og øynene mine klarer ikke flytte seg. Jeg har sykedag. Far har sagt han skal skrive i den lyseblå meldingsboka i morra, og har dratt avgårde på jobb (burde ikke han vært hjemme, tenker jeg i dag, men den gang var det helt naturlig at han dro. Det var bare han og jeg, og han måtte jobbe). Det jeg ikke forstår, er hva han skal skrive. For det første, har han gått på jobb, så han vet jo ikke hvordan jeg føler meg, eller hvordan jeg har det. Det kan sprette ut vannkopper eller masse røde hunder på hele meg uten at han ser det. For det andre så tror jeg ikke jeg er sånn “syk, syk”. Jeg ligger på ryggen i senga og stirrer. På en sirkel i taket. Jeg tror den kom en gang det regnet gjennom taket, inn på loftet. Vannet sugde seg inn og ned i taket mitt. Som vann i en uttørket svamp. Og så ble det en lysegul ring over meg, med en blålig ring rundt, men det sa heldigvis aldri plopp (du vet, sånn lyd som lages når vann drypper. Og drypper). Far sa at jeg i tilfelle måtte sette en bøtte under, men det trengte jeg aldri.

Men her ligger jeg, og blikket mitt har stivnet på ringen i taket. Jeg får det ikke til å flytte seg. Bortsett fra en gang. Den høyre foten min hadde blitt helt nummen, og jeg ble nødt til å krølle meg sammen for å kunne massere bort sovnetheten. Da flytta jeg blikket, men det ble bare ubehagelig. Foten føltes så stor, og jeg så liten. Rommet snurret rundt samtidig som om rommet rundt meg ble klarere enn dagen. Så jeg gav opp å vekke den til liv. Det virket ikke som den ville, og idet jeg tenkte tanken, ble blikket magnetisert tilbake igjen. Jeg er trøtt sånn i magen. Det går ikke an å forklare. Eller;det finnes ikke ord for det. Hvertfall ikke inni meg nå (senere viser det seg at sånn språk ikke kan lete etter seg selv. Det biter seg i halen, snurres rundt en klissete pinne av kjøpt kjærlighet, og blir til taushet).

Jeg skulle ønske at fru Heisen kunne vært her (Ja, jeg vet. Er det ikke et morsomt navn? Hun er ikke gift, og er vel da egentlig ikke fru heller, slik jeg forstår det). Hun passer meg den siste kvelden hver eneste måned. Sier at far blir så “preget” denne fredagen. Ikke vet jeg hva det betyr å være preget. Men fru Heisen er lav med langt, lyst hår som hun binder opp i en hestehale.  Hun går alltid rundt i bukse og lukter lys lavendel (hun sier at hun lukter det). Av og til sier hun noen rare ting, spør hvordan det går med den lille jenta. Da må jeg minne henne på at jeg ikke er så liten lengre (bare litt, kanskje, tenker jeg sånn av og til). Og da pakker hun meg inn med et pledd rundt beina, koker en kopp kakao, og jeg får sitte helt inntil henne. Hun spør meg om jeg vil se på tegnefilm, og jeg svarer at jeg synes det er fint å bare sitte sånn. Da pleier hun å si at jeg er det yngste barnet hun kjenner som er så gammel, og at vi kan sitte litt sånn til jeg vil lese en bok. Og så sitter vi litt.

Med blikket limt fast i taket, etterhvert en hel kropp i stivnet modus, og tankene svirrende rundt fru Heisen, flyr timene og dagen. Når far kommer hjem, har han glemt at jeg har vært syk. Spør hvordan skolen har vært. Da stirrer jeg hardt i taket, svarer “helt fint”, og kjenner nøkkelen veie tungt i bukselomma.

______________________________

Vannfarger burde være faste året rundt.

Jeg sitter på taket. Det er skrått, har rødbrun takstein som er avskallet i kantene. En gang jeg spurte far hvor gammelt huset var, sa han at det var flere år enn jeg klarte å tenke. Da kjente jeg at en liten katt reiser bust inni meg. Kvesset klørne. Av og til blir jeg sint for ingenting. (Hvem som har sagt det, vet jeg ikke, men det er en sånn voksen-setning, så den kommer ikke fra meg). Jeg lurer  på om far tror at fordi jeg går på barneskolen så forstår jeg ikke at det finnes flere år bak og foran meg. Da kommer klørne i magen ut, men det er bare av og til, og så blir jeg litt glad i han igjen. Litt. Det røde “lag-på-lag”-taket vårt har våte flekker etter regnet. Beina mine støttes opp av takrenna. Den er halvfull av brune blader og vann. Det er nesten grønnsakssuppe. Bare kald. Tærne krøller seg sammen. Dyppes ned i takrenna, og opp igjen. Ned, og opp igjen. Jeg blir rolig inni meg av sånne “ned-og-opp-igjen”-bevegelser.

Tankene flyr. Det er derfor jeg sitter på taket. Fordi jeg vil fly. Det er bare tre meter ned til bakken. Under meg er blomsterbedet brunt og kjedelig. Ingen blomster blomstrer. gult. Stilkene henger med hodet, og på toppen er det bare en død runding uten noen beskyttelse. Jeg tenker på lillesøster som ble født, og som de fant ut at ikke hadde rustning. Hun ble borte noen uker senere.

Grasset er tustete og pistrete. Jeg orker ikke å dra rundt på den tunge gåklipperen, og far er på jobb, så da blir grasset bare enda mer pistrete og langt. Søppelkassene borte ved veien er overfylte. Jeg trodde de pleide å hente søpla hver mandag. I dag er det tirsdag, og posene tyter ut på sidene. Jeg kan se en melkekartong som har lurt seg ut av sidehanken på en kiwipose. Da kan de ikke ha vært her enda. Søppelmennene eller damene. Jeg sukker. Prøver å trekke pusten dypt ned. Den rekker ikke lengre ned enn halsen. Det stikker litt sånn lett i magen, og steinen som ikke er der, men som helt sikkert ligger på brystet, blir tung og svart. Jeg legger meg bakover. Kjenner mursteinen mot skulderbladene. Blir fuktig på t-skjorta, og angrer litt på at regnjakka henger prikkete og rød nede i gangen. Gåsehuden hopper opp og ned på armene, men det er det ingen som ser. Jeg puster inn kald luft med nesa, og ser magen løfte på seg langt der nede.Den ser nesten ut som om kroppen minst fem meter lang. Magen er cirka to meter lenger ned enn halsen. Jeg er rar.

Himmelen ser ned på meg, dypper penselen i vann, og visker ut stripene mine. Sebrahjertet mitt har nesten sluttet å banke. Det går litt mer i dvale i sommerferien i år enn det gjorde i fjor, og rustningen min blir sterkere dag for dag. Jeg ser opp på himmelen, og kjenner katteklørne i magen bli sint på Gud fordi stripene mine blir blandet ut med vann om sommeren. Hvorfor laget han meg ikke vannfast? Det hadde vel vært bedre å bli født med regnfrakk enn rustning? (sånne spørsmål holder jeg alltid for meg selv, for de vet jeg at voksne vil synes er dumme). Når hjertet har gått i dvale OG sebrastripene forsvinner. Da er det bare rustningen igjen, og jeg blir et teskjebarn.  Jeg har ikke beskrevet hjertelidelsen min med sebrastriper for deg sånn ordentlig, men det er fordi det ikke går.

Det er sommerferie, og fremdeles himmellengder mellom å være alene i verden,  å finne ut at det finnes flere sebrabarn, og så ikke klare å huske det igjen. Mennesker som ser gjennom hjertet blir ekstra langt unna om sommeren. Det er nesten som om de ikke finnes.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


3 + = twelve