Nedtur og skam = ikke bestått

Jeg lurer på hvor vanlig det er? Å jage etter det perfekte. Forsøke å unngå tabbene. Sette “ikke bestått” under erfaringene, bøye nakken og tenke at vi ikke fikk det til i dag heller. Å være den perfekte forelderen, vennen, arbeidstakeren eller kjæresten. Hva er det egentlig som gjør at vi tenker det? At godt nok erlik perfekt? Dersom vi tenker det, da.

Det er krevende å sette de gode strekene i livet. Tørre å feile, tenke at vi øver oss i foreldreskap, i arbeidsoppgaver og i møte med mennesker rundt oss. Jeg kunne gjerne tenke meg at vi snakket litt mer om å sette de gode og tydelige strekene i livet. Si bestått til mer enn vi tillater oss selv. For vi er faktisk alltid mer enn ikke bestått. Det å feile, ikke få til, ikke orke, ikke makte, ikke klare, stupe i møkka, hoppe i det og tråkke feil. Det er faktisk en del av det å være menneske. Det er en helt riktig del av det å være menneske, og en utrolig krevende side å våge om man ikke har lært det. Da jeg sto opp til morgenen i dag og tok en sakte joggetur i regnet kunne jeg tenkt at jeg jogga for seint, for kort, slått meg i hodet over at jeg ikke kom så langt som jeg gjerne ville. I stedet så tenkte jeg følgende: “du verden, du er jammen meg målbevisst som drar ut på joggetur så tidlig på morgenen I REGN.” Jeg satte bestått med en tykk strek under morgenøkten min og var fornøyd med innsatsen. Den var god nok.

Om du har noen tanker eller tips til hvordan vi kan øve oss på å våge tabber og feil, så kom gjerne med de! Jeg er redd for å gjøre feil, men ønsker likevel å hoppe i det og forsøke. Bli bedre på å øve meg, si bestått! litt oftere og tenke at godt nok, det er faktisk godt nok, og ikke perfekt.

4 months ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *