Brytekamp & strekkmerker

Jeg avsluttet boken til Brene Brown i dag. Den jeg skrev om for noen uker siden i teksten om Skam som fortellertyv. Jeg beundrer evnen hennes til å formidle hverdagsliv og følelser på en måte som får det til å høres ut som halvt brytekamp/halvt livsviktig og sårbart. Da jeg lukket igjen boka på bussen dukket det opp et bilde på livet og hva det (livet) gjør med oss mennesker. Derfor strekkmerke-overskriften. Fysiske strekkmerker på kroppen er ikke et jente/kvinnefenomen, men handler om at de elastiske fibrene i huden strekkes. Både hos menn og kvinner. Kanskje går det an å si at vi strekkes litt ut av vår egen form når vi får strekkmerker? Selvsagt er det sånn i livet også. Livet merker oss, og vi får strekkmerker etter alle brytekampene med oss selv (og andre), og også når vi forsøker å løpe fra noe i stedet for å huske på at alt vi løper fra (i hvertfall det meste) tar oss igjen!

Er det noe Brene har gjort meg oppmerksom på, så er det følgende: livet er kaotisk, vi tryner rett som det er, og prøver å kave oss opp av hengemyra, sølepytten, havet. Hvor langt og dypt du faller varierer ut fra høyden på stupet. Jeg har stupt det siste halvåret. Blant annet ned i skammen. Der forsøkte jeg først å gjøre det mange av oss kanskje gjør. Jeg ingorerte at noe hadde skjedd. Det er jo så utrolig mange ubehagelige følelser der nede(!) Jeg liker ikke å ligge der, kave rundt, bli møkkete, sur og lei meg. Etter en stund fant jeg ut at det faktisk ikke nytter å komme seg opp uten å gjøre en liten kartleggingsjobb. Hva slags materie er det jeg har rundt meg? Er det is? Kaldt vann? Søle? Sement? Eller ligger jeg egentlig under en stein? En svær bauta? Et fjell? Når jeg har funnet ut hva det er jeg sitter fast i, er det på tide å hente frem enda litt mer nysgjerrighet. Har jeg gjort steinen om til et fjell uten at det egentlig stemmer? Hva er det som gjør at jeg havna her i  utgangspunktet? Denne delen av prosessen kaller Brene for å finne ut av sin SFD (stormy first draft). Hvordan har jeg det under denne steinen? Hvilke følelser er det som bobler, syder, fryser til eller stikker rundt her? Og hva gjorde at jeg havna her? For å gjøre en lang historie litt kortere. Utfordringen er at vi ofte forsøker å bortforklare hva som skjer når vi tryner. Vi prøver å komme oss opp av hengemyra alene ut fra en tanke om at vi faktisk ikke har falt. Vi kaver, styrer, går oss bort, forklarer oss vekk og distanserer oss.

Poenget mitt er. Det finnes faktisk et annet valg. Å være tilstede i dette kjipe. Det er en annen type hverdagspraksis som jeg tror ville være et ypperlig reklameprodukt. Unngå strekkmerker? Utforsk kaoset, vær nysgjerrig og lær! Ser du det ikke for deg på reklameplakaten foran Oslo S? Fordi du fortjener det! Ja, jeg tror vi både fortjener det (liker ikke helt det uttrykket, men likevel) og trenger det. Denne hverdagspraksisen kan bidra til færre strekkmerker. Innholdet i kuren er: Når du har havnet i myra/havet: vær i kaoset, skriv ned eller gå gjennom hva du kjenner(din SFD). Vær nysgjerrig på hva som gjør dette så tøft (vær gjerne nysgjerrig litt lenger enn du er komfortabel med – kanskje tre minutter i stedet for ett), og finn ut hva du har lært av dette litt upyntelige svalestupet. Resultat: du tar ansvar for deg selv. Du blir mer sårbar – kanskje faller noe av rustningen din av, du blir litt mer synlig enn det som kjennes behagelig. Likevel; jeg foretrekker å ha verdier som mot, ærlighet og tilstedeværelse enn å lære hvordan jeg lager en rustning for å beskytte meg(!). En siste tanke. Det er  ikke gjort i en håndvending å utarbeide en ny hverdagspraksis. Det er hardt arbeid, og jeg tror dessverre at jeg har endel svalestup i vente – rett i hengemyra – før flyevnen oppøves. Samtidig, jeg kunne så gjerne tenke meg å fly (sier hun som har flyskrekk, så les: fly=tørre å være der jeg er, føle det jeg føler og jobbe derfra)!

6 months ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *