Skam som fortellertyv

Kreativitet og skam er dårlige samarbeidspartnere. Se for deg at du nettopp har opplevd en krevende situasjon. Enten på jobb, hjemme, med en venninne, på flyplassen eller i butikken. Du sa eller gjorde noe dumt. Tabba deg ut. Kreativiteten kaster ikke øyeblikkelig en lasso rundt fortellingen og sier: dette skjedde fordi du er helt håpløs på sånne situasjoner…Kreativiteten lar fortellingene flyte fritt. Assosiasjoner gir godt påfyll og nye mulige veier for fortellingene. Kreativitet søker utveier i stedet for å låse fast. Kreativitet kan anerkjenne følelser. Den lar flere tolkningsmuligheter være åpne, og starter den indre samtalen med nysgjerrighet og undring. Hm… Hvorfor ble denne situasjonen så strevsom? Hva var det som gjorde at samtalen forrige uke gikk så skeis? Hvorfor ble jeg så sint på han i skranken? Kan det være den, den eller den forklaringen, eller er det noe helt annet?

Kreativiteten gir påfyll til luften vi puster inn, og åpner tusenvis av mulige dører vi kan gå inn.  Se for deg den indre dialogen din med kreativiteten på lag. Da ser du kanskje ut som jenta på bildet over (bildet er hentet herfra og gjengitt med tillatelse). Noen av oss har fått med oss en god dose kreativitet og åpent blikk som barnelærdom. Det er en ressurs både i familien, blant venner, kollegaer og i hverdagssituasjoner ellers. Samtidig må det også sies at ingen av oss kun har fått med oss dette, men kanskje nok til å demme opp for noe av skammen. Som med mange ting vi ønsker å bli gode på, så er også dette noe som krever øvelse. Det handler ikke om å tenke positivt. Det handler om å
– se på den krevende situasjonen
– la kreativitet og nysgjerrighet boltre seg for å finne den ærlige versjonen av hva dette gjorde med oss
– la svaret vi finner veilede oss i å sette gode grenser og ta valg som er i samsvar med hvem vi er

Så enkelt tenker du kanskje? Eller kanskje ikke. Men, det er nok ikke så lett siden de fleste av oss også har med oss skammen når vi opplever noe som gjør at vi føler oss feil. For hva gjør vi når den kommer inn på scenen. Skammen (ikke all skam er dårlig forresten – noe av den hjelper oss til å sette grenser slik at vi ikke blir grenseløse overfor andre) setter så stramme og strenge grenser at det blir null luft igjen. Denne typen barnelærdom er mer som han fyren i bakgrunn av bildet. Vi har lært oss å temme kreativiteten og dømme oss selv. Dette gjør at vi ser på den krevende situasjonen vi havnet i og tenker: Det skjedde fordi jeg ikke er god nok. Jeg er helt håpløs på sånne situasjoner. Jeg kjenner meg helt feil. Det gjør jeg alltid. Det er jo noe galt med meg som havner i sånne situasjoner. Brene Brown, en forfatter og forsker jeg har lest litt av, skriver følgende om denne skammen:

Shame is a liar and a story-stealer. I have to trust myself and the people I care about more than the gremlins, even if that means risking being hurt (Fra boken Rising strong s.96).

Det skammen gjør i utfordrende og vanskelige situasjoner, er at den serverer oss ferdigtygde tanker. Den forteller oss uærlige fortellinger om oss selv som gjør at hengemyra vi sitter i blir til sement. De fleste av oss har kanskje noen episoder vi kan se for oss her. Det er ikke enkelt å være fleksibel og raus med skammen “all over the place”. Utfordringen, tror jeg, er å tørre å tenke at de ferdigtygde tankene ikke forteller oss sannheten verken om oss selv eller andre. Det er fortellingene som er feil, ikke vi. Å komme seg ut av denne sementen er ingen enkel jobb, men kanskje kan vi prøve oss igjen. Sette oss ned, prøve å se på nytt. Søke kreativiteten og de gode spørsmålene, og kanskje noen som kan tenke sammen med oss. Først da blir det mulig å bevege kroppen igjen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


9 × nine =