Adventsreise

Det er advent. Siden forrige bloggpost har jeg blitt mamma. Ventetiden er over og den lille gutten har entret verden og tatt oss med stillhet og storm. Det gjorde at jeg fikk lyst til å hente frem igjen en gammel tekst fra bloggen. Mitt eget lite innsteg inn i en kjent tekst i disse tider. Den hadde ikke trengt å handle om julen. Den kunne vært om hvem som helst som er på reisefot. På flukt. På vei til jobb en tidlig morgen, eller på vei inn i drømmeland og søvnen etter en lang dag. En adventsbønn må være at flere, uavhengig av hva som får “ryggen til å verke”, finner nåde i noens armer, fang, armkrok, skulder eller hånd slik at reisen blir litt mindre ensom.

Kroppen er ikke medgjørlig i dag. Bare utslitt. Magen ser ut som et rundt og stort kokekar, og ryggen verker. Livet den siste måneden har vært mer som en seigpine enn en gave. Natten er svart på alle kanter.  Mennesker puster rundt henne. Tempoet er rolig. Knærne svikter av og til, og blekheten i ansiktet tvinger seg frem. Den gode gløden som alle snakker om er ikke så fremtredende akkurat nå. Livet har blitt så annerledes enn hun hadde tenkt. Hodet forsøker å forstå hva som skjer, men får det ikke til. Hun husker tilbake på samtalen med engelen. Henter frem motet som sto så tydelig i kroppen da. Bruker litt tid på å forsøke å reise seg opp. Hører løpende skritt. Kjenner en arm rundt livet. Noen som forsiktig hjelper henne opp i stående stilling. En sekk med vann føres mot leppene, og stemmen som hun etter hvert har lært å kjenne og har kjær sier:
– Drikk! Drikk deg utørst nå, men ikke drikk for fort.
Hun adlyder og drikker. Har knusk tørr munn etter noe som kjennes ut som eviglang tid uten lindring. Kjølig vann risler inn i munnen og kjøler henne ned.

En våt mule dytter forsiktig fra høyre side.
-Sett deg opp litt du. Han bærer deg et stykke på vei nå, sier stemmen. Jeg ser det er for tungt for deg å fortsette på denne veien til fots. Du trenger en hvilepause.
Hun setter seg opp med stor møye. Legger seg litt på skrå. Orker ikke sitte oppreist. Kjenner hodet hvile mot halsen til eselet. Hører noen mumle ved siden av, en ny stemme, og klarer så vidt skimte noen ord.
– Dette kan du da ikke mene.  At dere skal fortsette lengre i kveld. Joda. Ja, jeg forstår at dere vil ha husly. Det ser jo ut som om det ikke er lenge før noe skjer. Jeg tror hun trenger hvile snart.
Hun smiler halvveis for seg selv. Takker stille for at noen viser omsorg. Orker ikke uttrykke seg lengre. Hun registrerte at den kjente og kjære stemmen sa at det var et stykke igjen. Det er ikke så viktig. Å ha selskap på veien er som en stjerne i den bekmørke natten. Den lyser opp litt av stien, men ho forstår fortsatt ikke at dette er hendt henne. Spenning, forventning og redsel fyller brystet for det som ligger foran.
-Fred, hadde han sagt. Hun lukker øynene og kjenner at hun blir båret. Inn i det ukjente, og likevel er det kjent.Bare ikke av henne.

Illustrasjonen er hentet herfra, og er laget av Lisa Aisato. Alle bilder er gjengitt med tillatelse.

Comments

  1. gamle ugle says:

    Gratulerer som mamma, så fint.
    Nydelig tekst, passer nesten for godt for mange nå om dagen. Takk.

    1. Maria says:

      Takk for det, gamle ugle!
      Dessverre passer teksten nesten bedre og bedre for hver dag som går – uten at de finner den hånda, hvilen…
      Gode tanker til deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


+ three = 12