Å være interessert…

De siste dagene og ukene har jeg tenkt på følgende spørsmål: hva er en samtale? Det kan synes enkelt, selvsagt og noe naivt å stille et slikt spørsmål, men det er genuin nysgjerrighet som ligger bak. Bakgrunnen er noen møtepunkt, konferanser og samtaler i det siste som i liten grad bærer preg av det jeg gjerne ønsker at en samtale skal inneholde: gjensidig interesse!
Selvsagt er det også flere ting, men som kanskje kommer som et resultat av nettopp dette:
– dialog
– varm nysgjerrighet (i motsetning til snoking)
– spørsmål

Det er særlig to ganger jeg har undret meg stort over “samtalen”; senest da jeg deltok på en konferanse og et møte hvor det er flere muligheter for samtaler enn i en vanlig arbeidsdag. Det som slår meg er at ingrediensene i stor grad kommer i kategorien “lite interesse”:
– monolog
– ensidighet
– verken snoking eller nysgjerrighet (!)
– ignorering
– null spørsmål
Hva er det som skjer når vi møter hverandre på denne måten uten å egentlig møtes? Jeg undrer meg ikke over dette med en sånn “jeg-er-så-god-til-dette-selv-holdning” for jeg vet at jeg også er opptatt av å beskue min egen navle. Likevel, å delta i en samtale med lite interaksjon og samspill hvor det ikke er muligheter for å speile seg i hverandre, gjør meg frustert. Et lite tankehopp er at jeg ikke kan komme på noen samtaler med gjensidig interesse der jeg har kommet ut på minussiden hva gjelder energi. Ergo: hva har vi å tape på å være til stede og opptatt av hverandre? Ingenting.

En foreleser jeg hadde på et kurs sa følgende: kanskje vi skal jobbe litt mer med å være interesserte i hverandre fremfor å gjøre oss interessante? Den kjøper jeg. Hva tenker dere? (Les gjerne denne artikkelen om du er interessert i å lese mer).

Bildet i innlegget er hentet herfra.

Comments

  1. Tor H. S. says:

    Godt sagt! Anser meg selv for å være en “interessert lytter”. Den gode samtalen slik jeg foretrekker den er når jeg treffer en annen som også er av denne typen. Lytter aktivt, stiller relevante spørsmål, tåler en tenkepause og forteller om sjelden om meg selv før jeg får et helt konkret spørsmål. En gang i fjor hadde jeg en samtale med en religiøs person av annen bakgrunn enn min egen. I løpet av den 45 minutter lange samtalen fikk jeg ikke ett eneste spørsmål. Du snakker om enveis samtale gitt…

    1. Maria says:

      Er det ikke fasinerende hvor ulike vi kan være på dette, og om/i hvilken grad vi reflekterer over vår måte å lytte/samtale på?
      Artikkelen jeg henviser til her viser noen modige mennesker som faktisk sa noe om det i en samtale, og fikk noe tilbake. Lurer veldig på hvordan jeg skulle formulert et slikt spørsmål i en “ensidig” samtale…

  2. Villkatta says:

    Du treffer det ganske så bra med denne teksten. De fineste samtalene er hvor man tørr å interessere seg i andre, og åpne seg for mer en det overfladiske. Kanskje må man over komforsonen sin for å gjøre dette utenom med sine nære? Uansett så tenker jeg at jeg går glipp av å treffe virkelig interessante mennesker, dersom jeg lukker meg vekk.

    1. Maria says:

      Ja, det er absolutt fint å åpne seg for noen andre lag enn det overfladiske av og til, og samtidig tenker jeg at vi ikke kan, eller skal gjøre det bestandig. Det er mer en tanke om at vi også kan vise interesse i det små og til tider overfladiske også, og at det har en betydning. At vi er tilstede i oss selv, og viser interesse for hverandre. Fin søndag, gode deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


6 + = twelve