Fortellinger i bøker og liv

Fra jeg var litt større enn en neve har jeg lest bøker. Haugevis. Som barneskolejente befant jeg meg langt mer på biblioteket enn i skolegården. Selv om sosialiseringen vi får gjennom bøker ikke gir den samme relasjonelle kompetansetreningen som lek gjør, har bøker og lesing stor verdi. Fortellinger skaper gjenkjennelse og fellesskap (gir kanskje også håp om felles skjebne og trøst). De knytter bånd mellom verdensdeler, og bygger broer over erfaringer og på tvers av aldersgrupper. Det fine med mange fortellinger som fortelles, er at de er bevegelige, og kan gi mening i ulike situasjoner og tidspunkt i livet.

I det siste har jeg latt meg fasinere av fortellinger, og lurt på hvordan jeg kan bruke mer tid på dette. Tankene ruller, og skal få gjøre det en liten stund til. Likevel, det som fasinerer meg mest er: Når jeg ser tilbake på alle fortellingene jeg har møtt i løpet av livet, er det likevel én kategori som skiller seg ut. Som er verdifull for meg på en annen måte enn de andre fortellingene. Det er de fortellingene der jeg har hoppet ned fra linen min (betrakterens og obervererens rolle, kanskje?), lagt bort boka, gått ut i verden, inn i relasjon med andre mennesker, og erfart. Det er kanskje de skumleste måtene å skape fortellinger på. Det innebærer at jeg trenger å ha tillit til andre mennesker, være sårbar, jobbe med min egen mottakelighet, og puste med magen. Sammen med andre gjenforteller, nyskaper og nyskriver vi historier som var glemt, gjemt, eller som er helt nye. Tenk på det: at det går an å skape nye fortellinger! Jeg sier ikke at det er verken enkelt, smertefritt, eller fort gjort, men det er mulig. Hvilke fortellinger er viktige for deg?

Bildet er laget av Lisa Aisato, og gjengitt med tillatelse.

Comments

  1. Anne-Helene says:

    Jeg er fascinert av hvor folks fortellinger om eget liv starter, hvorfor akkurat dét stedet? Og hvor slutter fortellingen? Hva skjer etter sluttstreken er satt?

    Jeg er opptatt av at alle fortellinger er mer enn det som blir sagt, kanskje er det alt det usagte som er det mest betydningsfulle?

    Å putte en tekst sammen, hva som blir beholdt og hva som utelates; hvorfor gjøres det utvalget som blir gjort og hvor annerledes ville ikke fortellingen blitt dersom den ble tillagt visse, små detaljer?

    Slike ting tenker jeg på..

    Mine fortellinger om mitt liv er fortellingene om alt som ikke er sagt, om alt jeg velger inn eller bort fra det. Samtidig som jeg forteller andre om mitt liv, forteller jeg også meg selv den historien jeg har valgt å tro mest på.

    Det er ganske stort – hvis man tillater seg å tenke etter.

    1. Maria says:

      Det har jeg aldri tenkt på før – hvor folk begynner å fortelle livsfortellingen sin. Tenk hvis de begynner midt i, eller starter med den siste uka? Fasinerende tanke!
      Takk for at du deler tankene dine her inne. Nå fikk du meg til å gruble, og det er fint.

      God kveld til deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


− five = 1