Om å møte en frykt

TrondheimTrondheim_2Trondheim_1

Det kan komme noe godt ut av å innrømme frykt og å be om hjelp til å tenke på noe annet enn frykten. Frykten min de to siste dagene  er den ikke helt ukjente gledeskveleren ‘flyskrekk’. Jeg har flydd (phuu!), sagt i fra til flypersonalet at jeg var redd, og ble møtt på en god og humørfylt måte. For første gang på fem år satte denne desidert store landkrabba beina i en flykropp. Og det gikk (flyet fløy og jeg var inni). Jeg sier ikke at jeg kommer til å tørre å gjøre det ofte eller fly langt og lengre enn langt, men vil hente frem det gode som kom ut av turen i tillegg til mestringsfølelse og en spennende konferanse. Jeg fikk meg en times gåtur i Trondheim i vakkert kveldslys. Det er hus, vann, fjell, asfalt, himmel, farger – noe av det som gjør at jeg tenker på stabilitet og noe godt. Denne turen gav meg mulighet til å fokusere på noe utenfor meg selv gjennom foto – noe jeg trives godt med. Å utfordre frykt krever av og til (kanskje alltid?) mye krefter. I kveld føler jeg meg som en ballong uten luft. Det går over, tror jeg. Samtidig; jeg sitter igjen med en stolthet iblanda en rar glede over å ha møtt frykten og klart meg. Ganske godt. Fototuren ble min måte å huske på det vakre midt i det som var skummelt.

Comments

  1. 1igel says:

    Godt gjort Maria. Jeg har også flyskrekk, og bare det å lese ….. flyet fløy og jeg var inne…får pulsen til å stige! Fine bilder også fra min barndoms by. Jeg vokste opp i nærheten av disse bryggene med utsikt til domkirken. Det tårnet som du ser på bildet, bak bryggene, er Bakklandet menighetshus. Der gikk jeg i speideren. Mange barndomsminner for meg dette, takk skal du ha.

    1. Maria says:

      Takk selv, 1igel!;

  2. mirapisani says:

    Og fire dager før gikk jeg omtrent i dine til da, usynlige spor. 😀 Tør vedde på at du var innom tanken på Mira mens du var i denne byen?

    Det er knakende godt gjort å fly, eller å se en hvilke som helst skrekk i blå øyet. Flyskrekk er noe herk. Men jeg lar meg ikke stoppe. Og jeg håper at du heller ikke gjør det. Heldigvis er ikke den tilstanden konstant hos meg. Det har mye å si på dags formen. Når det er ille, så skriver jeg ut alle følelser og tårer under reisen. Når det er moderat, så skravler jeg panisk vettet av den jeg kommer over. Når det er kritisk blir alle passasjerer flyttet langt vekk fra meg. Det som er viktig er å si fra før en går ombord. De fleste flyselskaper har en god rutine på å ta vare på oss. Ikke fly med Lufthansa til visse deler av verden! Jeg vet ikke hvordan rutinene deres er i europa, men i søramerika har de ingen plikt til å f.eks. å følge deg til flyet. I luften er saken en helt annen. En kvinnelig fly vert i Lufthansa, nærmest banket opp ett bakkemannskap verbalt for å ikke yte den servicen.
    Jeg syntes du er steintøff Maria som ikke lar deg stoppe av skrekken. Uansett i hvilke form den kommer i.
    Ønsker deg en fin kveld. 😉

    1. Maria says:

      Takk, mirapisani!
      Ja, flyskrekk er noe herk. Det var flere år siden sist jeg fløy, så denne gangen var det godt gjort med en “kort” flytur. God mandag og ny uke til deg;)

  3. MT says:

    Bilda dine Maria viser meg også ei historie. Om noko stødig, noko som alltid er, ei tryggheit, midt i det utrygge. At når ein utfordrar seg sjølv, utfordrar det som stengjer, ja så kjem fargane inn i eins liv.
    Flotte bilder. Tankevekkande ord!

    Hurra for godt arbeid, på det mentale plan og på det praktiske plan.

    God søndagsklem frå meg

    1. Maria says:

      Takk selv for tankevekkende ord om farger og utfordring!
      Mange varme tanker og en klem til deg på en grå mandag

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


− four = 4