Se opp for flodhester!

 


Ensom enke u/familie ønsker noen å være sammen med på julaften. Betaler godt. Bm. 1139. Teksten sto på trykk i Aftenposten på torsdag, og ble kommentert på nett av Ahsan Aslam i dag under tittelen “Jeg kommer gjerne på julebesøk.” 

Annonsen fra “ensom enke” retter fokus mot noe som blir synliggjort og tydelig for mange av oss, kanskje særlig rundt ferier og høytider. Jeg tror vi her, som i boken “Flodhesten i dagligstuen” (handler om hvordan vi kan gå rundt store og vanskelige tema og late som om de ikke eksisterer i livet vårt – mens det i virkeligheten er som å forsøke å manøvrere rundt en flodhesten i stua – høyst synlig og tilstedeværende), har å gjøre med et tabuområde i samfunnet. Ensomhet. Det holder ikke å få dette “tabutrollet” til å sprekke én gang. Det må gjentas. Gang på gang. Vi lever kanskje alle med større eller mindre flodhester i stua vår. Slike flodhester spiser seg store der voksne ikke forholder seg til temaer som sorg, lengsel, sinne, aggresjon, alkoholisme, vold, isolasjon og ensomhet. Jeg skriver voksne, fordi det er de voksne som har ansvaret for barna når det gjelder å prate om vanskelige ting. Det er de voksnes som skal trøste, vise forståelse for og hjelpe til med å regulere vonde følelser. Barn kan sanse at noe ikke er helt som det skal være. Når vanskelige ting ikke blir satt ord på, ikke får plass og rom nok som det det er (ingen usynlig flodhest, men vonde og utfordrende situasjoner, reaksjoner eller mønster), tar barn skade av det. Noen bærer det kanskje også med seg inn i voksenlivet. Konsekvensene kan være manglende følelse av verdi, ensomhet, en opplevelse av å ikke ha verdi eller en følelse av at ingen bryr seg. Kanskje handler det om at denne flodhesten til tider også bærer med seg tematikk som går fra generasjon til generasjon?

Sunniva Gylver skrev i helga om “Julesmerte”, og det er vel akkurat det noen av temaene ovenfor blir forsterket av.  At julen nærmer seg. For noen er dette en høytid preget av glitter og stas, mens for andre handler det mest av alt om å skyve foran seg det man vet kommer. Uforutsigbarhet, ensomhet, vold og så videre. Noen prøver å gjemme flodhesten under teppet og håpe at den går bort av seg selv. At julen kanskje ikke kommer. Å forsøke å skape noe annerledes ut av en forventet smerte, krever at vi har noen rundt oss å støtte oss på. Flodhesten kan ikke forsvinne hvis vi aldri kaller den en flodhest og forstår hvorfor den har blitt så stor. Dette gjelder særlig barna. De har behov for å bli sett, hørt, bli forstått og trodd. Dersom de opplever nok ganger at de blir møtt, kan flodhesten sakte, men sikkert bli mindre, og kanskje også forsvinne? En flodhest sier i grunn: “Du får ikke lov til å overse meg!” Om ikke barn alltid sier det høyt, gjelder det samme for dem: de trenger å bli sett. Bm. 1139 satte tankene i sving.

Comments

  1. Mormor says:

    Ensomheten er blitt alt større mens vi sosialiserer på medier og kaster familie og venner på dør. I overfladiskhetens tidsalder gjelder det å bli sett, virtuelt og la oss for all del glemme det virkelige livet. Fasadepussing og “jeg for meg” er viktigere og viktigere.
    TID er uvurderlig, Å SE – viktigere enn noen ganger før, – Å LYTTE – uten å avbryte må læres på nytt, Å SNAKKE MED – har vi glemt.
    Dessverre.

    1. Maria says:

      Det fine med det som er glemt, er at det kan gjenoppdages. Hentes fram igjen. Kanskje er det litt som med avtabuisering? Vi må nyskape det å se, lytte og samtale gang etter gang. Det er alltid en ny kunst å lære nye mennesker å kjenne. Kanskje trenger de at vi lytter annerledes? Ser annerledes? Er tilstede på en annen måte? Bare noen tanker en torsdagsmorgen.

      1. Mormor says:

        Vi har blitt avlært så mye. på tide å relansere en del ferdigheter og gjerne endre dem litt også.
        Klem på torsdag 🙂

  2. Veldig godt skreve!!

    -Sigrid-

    1. Maria says:

      Hei Sigrid, velkommen inn hit, og takk for gode ord!
      God torsdag til deg!

  3. Carina says:

    Takk for godt innspill. Jeg har alltid syntes julen er så dobbeltsidig, selv da jeg selv var barn, så varm men også så lukket. Jeg begynte på et innlegg om dette i november, men fant aldri de riktige ordene. Nå inspirerte du meg til å skrive det ferdig, takk for det.

    Ønsker deg en god søndag:)

    (og forresten, jeg anbefalte bloggen din inne hos http://www.mammadamen.com i dag.. Hun spurte etter gode blogger, synes den hørte hjemme der!)

    1. Maria says:

      Hei Carina!
      Så hyggelig at jeg kan skape litt inspirasjon – det er godt vi kan hente slike ting fra hverandre. Jeg kjenner meg godt igjen i det å ikke alltid klare å finne de riktige ordene.
      Og du – tusen takk for blogganbefaling. Det setter jeg pris på!

      God onsdagskveld til deg der du er!

  4. renate says:

    så bra du skriver:) fortsett med det! mvh Renate- som nettopp oppdaga deg:)

    1. Maria says:

      Hei Renate, og varmt velkommen inn hit!
      Jeg er alltid glad for å bli oppdaga av nye.
      Takk for gode ord, og god søndag til deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


seven + = 16