På jakt etter tabbekvoten.

Når pusterommet blir borte. Jeg går rundt og funderer om dagen. På hvordan forventninger både kan skape, men også forhindre bevegelse (jeg lurer mest på det siste akkurat i dag). Forventninger er i utgangspunktet av det gode. Det er håpefullt. Noe der fremme som jeg ikke helt vet hva er, men som jeg knytter gode tanker og følelser til. Kanskje sier forventningene mine noe om hvilke drømmer jeg har? Men så blir det vanskelig. Hva sier håpet mitt, drømmene mine, engasjementet mitt om hvilke standarder jeg møter meg selv og andre mennesker med?

Ekskluderende frykt. Det er vel bare å innrømme det. Jeg har skyhøye forventninger til meg selv (det er ganske slitsomt i grunn). For å sette det litt på spissen forventer jeg egentlig at jeg er flink til noe allerede før jeg har lært det (kanskje var det derfor jeg var en noe umotivert pianoelev gjennom flere år som barn, at jeg til tider er redd for å gjøre ting og forplikte meg til noe som jeg kjenner engasjerer meg). Poenget er ikke at jeg tror læring skjer uten hardt arbeid. All læring skjer gjennom den kjente prosessen “ett steg frem og to tilbake”. Vi prøver og feiler, tenker og reflekterer rundt hvorfor vi handler som vi gjør. Jeg tror kjernen heller handler om at jeg er redd for å gjøre feil (sånn, der var det sagt). Det er en frykt for å ikke klare å gjøre ting riktig , for å ikke nå opp, gjennomføre prosjektet på en god nok måte. Jeg tror noe av årsaken til denne frykten er en tanke som sier meg at gjør jeg en feil, er det ikke plass for meg lenger. Det er en slags eksklusjonsfrykt og jeg liker den ikke.

Å trå utenfor komfortsonen. Kanskje høres det dumt ut, dette? Er jeg bare litt rar, tenker jeg (jeg kan jo godt gå med på at jeg er litt rar, men det er forskjell på å føle seg rar og å kjenne at dette ønsker jeg å gjøre noe med fordi det ikke gjør meg særlig godt). Det går opp for meg at jeg lar være å handle eller engasjere meg i et prosjekt eller noe jeg har tenkt på lenge fordi jeg er redd for å gjøre feil. Er det ikke da det er tid for å bryte og brekke på innarbeidede mønster? “Stikke hull” på forventningene som bare svever langt der borte – et sted der jeg aldri får tak i de? Trå ut av komfortsonen eller utenfor komfortlinja, grave opp tabbekvoten og puste den inn. Kjenne at det er lov til å prøve og feile. Jeg tror ikke det bare er jeg som strever med dette innimellom. Spørsmålet er om det går an å putte den “flinke piken” eller “den flinke gutten” litt til side og heller heie frem det i oss som ønsker å lære, ønsker å tilegne seg kunnskap? Er det ikke viktig i et godt læringsmiljø å stille spørsmål, å ikke alltid ha de riktige svarene, ikke vite, være rådvill, spørre om veiledning? Er det ikke i et slikt miljø vi gjør vårt beste?

______________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

5 years ago

14 Comments

  1. Hø! Det høres ut som du spekulerer noe helt innmari. Som om jeg skulle gjort det selv 😉 Men du har rett til slutt 🙂

    Herved linket til i bloggen min 🙂

  2. “Om man ikke spør, får man ikke svar,” sa min farfar til meg da jeg var liten.
    Ingen dårlig sti å følge. “Den som aldri gjør feil, gjør ingenting” sa han også. Min vidunderlig farfar 🙂

    Og så er det dette med å være raus mot seg seg, det er vanskelig, men veldig nødvendig.
    Ha en fin dag 🙂

    1. Nei, dette er du sannelig ikke alene om, Maria! Jeg kom til tenke på enneagrammet – der er det et par kategorier som sliter med dette… Er man for eksempel “perfeksjonisten” (eneren), så har man godt av å slå seg litt løs sammen med noen som virkelig kan dette med å slå ut håret og finne på morsomme, teite ting som vi fryktsomme (for å feile) ikke ville finne på alene. De har nummer sju i enneagrammet. Jeg skulle gjerne kjent noen sånne sjuere!

      1. Det er jo godt å vite at jeg ikke er alene, Ingvild!

        Ut fra det du skriver skjønner jeg at jeg kunne ha godt av å finne noen syvere, jeg også. Det er jo ikke gjort på et blunk å forsøke å bli litt (eller kanskje ganske mye) mindre selvhøytidelig, ikke legge så mye bånd på seg eller forsøke å ha mindre kontroll. Er det noen syvere der ute??

    2. Ja, det å være raus med seg selv er viktig, mormor, og også noe jeg tror må læres.
      Noen miljø har dette som din farfar sa innarbeidet – at det er fint, viktig og nødvendig å spørre.
      Jeg tror det er avgjørende for å kunne lære.

      Noen av oss er vant til å bo “under åpen himmel” når det kommer til tabbekvoter, mens andre av oss er vant til det trange rommet i en fyrstikkeske. Det er nok ikke “bare bare” å hoppe fra den ene siden til den andre selv om vi kanskje skulle ønske det:)

  3. Dette høyrdes veldig kjend ut! Det er nok veldig sunt å våga seg ut av komfortsona, og tola å bli skuffa over seg sjølv, og sjå at livet faktisk går vidare likevel. Kanskje det til og med er greitt for dei rundt deg å sjå at du ikkje meistrar alt? Eg er ikkje flink til å trø utanfor komfortsona mi når det gjeld sosiale ting, det er der eg har dei største hemningane. Men lyt jo “berre” jobba med det, vel? Tvinga seg til å ta stega.

    Har lest nedover her no, mange fine innlegg eg har gått glipp av, så er altfor lenge sidan sist, men ser at det skjer spanande ting i livet ditt! Har du fått deg jobb? Håpar det:) Og at helga di er bra! Klem!

    1. Så koselig å høre fra deg, Kristin!
      Jeg føler meg ikke som en person som mestrer alt – langt derifra, men av og til kan vi kanskje allikevel gi det inntrykket? Du traff noe i meg der, tror jeg, og det er ikke alltid en god innrømmelse.

      Det er vel en kontinuerlig jobb å skulle finne frem til en balansegang mellom å gå utenfor komfortsona og samtidig gi seg selv rom til å gå et skritt tilbake også. Det er kanskje ikke alltid lurt å overdøve signaler samtidig er det heller ikke godt å la egen frykt legge begrensninger for bevegelsesradiusen.
      Ja, det er en spennende høst som er langt fra ferdiglagt.
      Klem tilbake!

  4. Gode tanker… Fikk meg til å tenke på et program om Marlene Dietrich jeg så på NRK for bare et par dager siden hvor det ble sagt at hun tilslutt ble fanget av ideen om å alltid opptre og fremstå som ikonet og mysteriet Dietrich, og aldri “bare” som seg selv. Jeg syntes det var så trist å se hvordan et menneske ubevisst begrenser seg selv for å møte egne og andres (innbilte?) forventinger…

    Men hun var nå en tøff dame likevel, som også tok sterke standpunkter og kjempet for disse.
    Jepp- du fikk meg til å tenke nå 🙂

    Ønsker deg en fin, ny uke!!

    1. Takk for at du la igjen en kommentar, Eple – det fikk meg også til å tenke.
      Jeg er opptatt av å finne rom der jeg kan være “bare meg”, men det er ikke alltid så lett å finne de rommene. Samtidig tror jeg det krever stadig øvelse: å tørre å gå ut uten sminke (en liten ting), våge å vise at livet er utfordrende, bo i sin egen kropp, være sliten, vise gleden som dukker opp når livet faktisk er godt.

      Jeg håper du også får en fin uke!

  5. Æsj, dette kjenner jeg meg igjen i. Det er ingen god situasjon og det krever mye jobb å komme seg vekk fra slike tanker. Jeg tror en riktig vei å gå kan være å bygge opp om det gode, styrke det man allerede kan og så videre, heller det enn å gi “feilene” mer oppmerksomhet.

    Et annet moment kan være frykten for å være flink, slik at en selv holder seg nede. Jeg oppdaget at jeg gjorde det selv og hvordan oppdaget jeg det? Jo, ved å lese diverse coach-blogger. Jeg er en større begrensning for meg selv enn jeg var klar over.

    Jeg synes det er viktig at vi våger å vise oss som vi er, at vi ikke er avhengige av en viss maske før vi viser oss for alle. Samtidig tror jeg at nettopp dette er det vanskeligste vi kan gjøre. Det krever trygghet å våge å risikere – og det er det vi gjør når vi viser oss sårbare.

    1. Av og til kan det være lettere å holde seg selv nede fremfor å “prøve vingene” – jeg gjør i hvert fall det av og til. Det kjente oppleves ofte som det tryggeste. Derfor kan det bli vanskelig å forsøke å bevege seg utenfor “det trygge”, prøve noe nytt som jeg vet jeg engasjerer meg for, men som jeg jo ikke vet om jeg har noe å bidra med i forhold til.

      Kanskje er det lurt å gi seg selv litt ekstra rom til å prøve ut, til å være både sårbar og mestrende på samme tid. Det går opp for meg at det av og til er lett å glemme at vi er mennesker – det er til tider mye fokus på mennesket som produktivt og effektivt. Det kan nesten virke som om vi forventer usårlige roboter. Vi gjør feil av og til, er sårbare, har følelser – blir sinte, glade, triste, og det vi opplever har en betydning. Det trenger jeg å minne meg selv på av og til.

  6. Det du skriver opplever jeg som et ekko fra en svunnen tid. Takk og pris. En gang sto jeg midt oppi den følelsen du skriver om Maria. Men jeg ville ikke være der. Jeg brukte badespeilet som redskap til å snakke meg selv trill rundt, og reagere deretter. Det hjalp.
    Jeg hverken tror at jeg kommer, eller vil tilbake dit. Mitt eget lille fengsel kan få lov til å være helt alene for seg selv, uten meg inni seg.
    Det er godt å se at du skriver om dette. Nå har du åpnet døren. Hiv et varmt pledd rundt deg og gå ut. Det er ikke så skummelt hvis du holder rundt deg selv. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *