“Loppe” som relasjonsillustrasjon

Jeg sitter og forbreder meg til en mini-miniforelesning jeg skal ha på onsdag om tematikken vold mot barn i nære relasjoner i forbindelse med masteroppgaven jeg leverte i juni. Jeg har vært på utkikk etter et bilde som kunne være med på å illustrere relasjoner på godt og vondt. For en tid tilbake fant jeg en Matrojsjkadukke på loppemarked til bare (?) 70 kr. Jeg har lenge tenkt på at dukkene kunne egne seg godt foran kamera, så i dag tok jeg med meg de to minste dukkene og kameraet med ut på verandaen for en liten fotoshoot. Det fine med disse dukkene er at de egner seg godt som relasjonsillustrasjoner. De kan flyttes lengre fra hverandre eller nærmere alt etter hva jeg er ute etter å formidle. De kan symbolisere ett menneske fra barn til voksen i ulike aldre med de erfaringene som følger med. Fordi dukkene også kan settes inn i hverandre kan de også være et bilde på hva som kan skje dersom barn på grunn av fare blir tvunget til å skjule seg og utvikle “falske selv”.

For meg symboliserer akkurat dette bildet tre setninger som er viktige i møte med barn generelt. Samtidig er disse ordene og det de representerer av handling og nærvær kanskje særlig viktig i møte med de barna som strever og trenger en-viktig-annen fordi han eller hun mangler nettopp en slik person i hverdagen.

Ta deg tid til meg!
Se meg!
Vær der for meg!

Jeg lurer på om vi kan ha noe å lære av disse dukkene både i forhold til oss selv og hverandre? Hva tenker du på når du ser dette bildet?

5 years ago

7 Comments

  1. Må bare skrive noen ord – det virker som innleggene diner er skrevet til meg, nå for tida.

    Denne dukkemetaforen har jeg selv brukt for å forstå hvordan barndommen har fulgt meg, gjennom et langt liv. Jeg vet hvor mange dukker det handler for meg, og hvor store de er, det er ikke så interessant for andre mennesker.
    Men som voksen har jeg dem fremdeles inni meg, og det kan jeg se for meg at alle mennesker har.
    Jeg kan bedre forstå egne reaksjoner, når jeg har kontakt med disse små dukkene, og vet hva deres behov er.
    De større dukkene har båret de aller minste også, ikke rart de er litt slitne, tenker jeg.

    Jo, det er en fin metafor dette. Og sikkert ypperlig i undervisning, både som foto og der og da som objekt.

    1. Det er en gjensidig opplevelse: at innleggene treffer, men det har jeg skrevet til deg. Jeg hørte metaforen med dukkene for noen år siden – dette med å bære alle aldrene i seg – den traff meg!

      Dukkene som bærer hverandre. Det er egentlig et beskrivende bilde. Jeg tenker at de små dukkene ofte også bærer de store. Rent fysisk skal ikke det være mulig, og derfor er det ikke særlig rart hvis de er veldig slitne. Det gjelder kanskje å anerkjenne at det ikke er rart at de blir slitne av sånt? Kanskje vil de føle seg litt lettere da – når noen forteller at det ikke var meningen at det skulle være sånn. Som jeg sa når jeg snakket på onsdag – det er aldri barns skyld – det trenger de å få vite.

      1. Jeg har også et lydbilde av dette. Tenker meg at dukkene er plassert inni hverandre og at lyden, noen ganger er det gråt, fra den innerste liksom forplanter seg helt ut til den aller største.
        Derfor blir det ofte ikke til å leve med, før noen har trøstet de aller minste. Disse små har ofte båret store dukker ja.

        Noen må befri dem fra de byrdene der. Det er aldri barnas skyld, det er jeg helt enig i. Og de må få vite det, både i ord, men også i praksis. Noen av barna kan være for små til at ord når dem også –

        Så fint at du foreleser om dette, det trengs.

        Og takk for din fine blogg –

  2. En ypperlig illustrasjon og gjennkjennbart for de aller fleste, tror jeg. Jeg tenker alltid på en liten pike jeg kjente i nesten et annet liv, hun hadde slik, det eneste hun hadde med seg, som var hennes.
    Hun forklarte og fortalte alt mens hun flyttet om på dukkene og det var ulike kombinasjoner.
    Du er dyktig 🙂
    Ha en fin dag 🙂

    1. Det er jo noe av det fine med disse – at de kan kombineres på ulike måter. Det gjør dem individuelle og tilpasningsdyktige til de som bærer dem med seg – vi har hver våre bilder og sammensetninger. Det kjennes viktig ut – at vi får beholde hver våre bilder, våre egne dukker – slik de sto plassert og slik de er.

      God dag til deg også, mormor!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *