Gymblokkaden.

Bevegelsesblokkaden. I forrige blogginnlegg nevnte jeg så vidt min opplevelse av utenforskap i gymtimen. Jeg var den i klassen som ikke likte fysisk aktivitet (det er godt mulig at vi var flere, men det husker jeg ikke). Jeg følte jeg kasta for kort (noe jeg for så vidt gjorde), hoppa for lavt (ja; det også), og gled for raskt bakover på skiene på den obligatoriske skidagen (rubbing, voks, sier du?). Etterhvert utviklet dette seg til en  bevegelsesblokkade. Jeg trodde ikke at bevegelse og aktivitet var noe jeg kunne få til. Jeg kom inn i en spiral der det jeg gjorde forsterket opplevelsen av at dette dugde jeg virkelig ikke til. Se bare for deg at du er et barn som ikke er spesielt glad i gym, og så får du følgende beskjed i timen: “I dag skal dere hoppe bukk. Dere stiller dere bare opp på en rekke, og hopper én og én”. Jo, takke meg til. Slike beskjeder traff i hvert fall meg midt i magen med påfølgende tanke; “Å, neeeei… Hvordan skal jeg overleve dette? Jeg kommer jo knapt opp på bukken en gang.” Her kviet jeg meg til gymtimen, og i tillegg skulle jeg hoppe dårlig sånn at alle kunne se det? Slik var det med mange ting, og logikken er jo der. Det hadde blitt utrolig mye krøll, knuffing og potensielt sure miner dersom alle skulle løpt 60 meter på en gang, hoppet bukk eller kastet ball. Spesielt i en klasse på godt over tyve elever. Som du kanskje forstår er dermed ikke denne bloggposten et forsøk på å produsere “Manualen for lærere til elever med bevegelsesblokkade”. Nei, dette er et forsøk på å si noe om hvorfor fokus på prestasjoner ikke nødvendigvis er den eneste og alltid mest farbare veien mot økt bevegelsesglede.

Bevegelsesrevolusjon? Sist uke hørte jeg på radioen at det er færre barn som tar idrettsmerket for å teste utholdenhet, styrke, spenst og hurtighet. I Aftenposten uttrykte Margit Vea bekymring for “søppelmattrenden”, og snakket varmt om de gode matvanene og “matrevolusjon”. Jeg har aldri stått på barrikadene når det kommer til utrop som “Økt fysisk aktivitet i barneskolen”, “Barn må bevege seg mer” og “Lær barna bedre vaner, og mindre PC-bruk”. Alikevel blir jeg bekymret for barn (og for så vidt også for voksne) som ser på aktiviet og bevegelse som et “uff” og et ork , men først og fremst noe de ikke mestrer (sikkert fordi jeg kjenner meg så godt igjen). Det som bekymrer meg, er at gleden, interessen og de gode opplevelsene av flere forskjellige grunner blir borte og erstattes med en opplevelse av å ikke få til noe som så mange fokuserer på at vi bør få til. Jeg er ikke pedagog, gymlærer eller ernæringsfysiolog, men har allikevel ment en stund at vi  trenger mindre pekefinger, og mer oppmuntring, støtte, heierop og  fantasi når det kommer til å øke aktivitetsnivå hos både barn og voksne. Kanskje skulle vi forske mer på hva som skaper glede når det kommer til aktivitet, og ta på alvor det faktum at for noen er ikke bevegelse forbundet med lek og moro, men klump i magen, bekymring og uro.

Onkel i Amerika. Jeg har en klok onkel (han er ikke fra Amerika, men det gjør ingenting) som har en gave når det kommer til å oppmuntre til aktivitet. Jeg har oppdaget noen hemmeligheter i møte med ham og andre som gjør at jeg har begynt å stikke tåa på utsiden av min egen bevegelsesblokkade. Kreftene tillater ikke alt for mye enda, og jeg har ikke helt forsonet meg med at noe av det som har bidratt til å sette meg utenfor, allikevel kan være positivt og fint. Samtidig tror jeg nøkkelen til større bevegelsesglede handler om å se mennesker, skape trivsel og mestringsfølelse. Når det kommer til aktivitet ønsker jeg at vi skal være flinke til å oppmuntre, skape interesse og legge til rette for gode opplevelser.  Vi er forskjellige, og trenger jammen ikke “enda en ting vi burde gjøre som vi ikke føler vi mestrer, orker eller får til”? Min gym – og aktivitetsblokkade har i hvert fall hatt godt av å møte mennesker som sier; “ta deg tid”, “hva trives du med da, Maria”,” hør etter på kroppen din”,” ikke gå for hardt ut.” Og husk; de tre viktigste stegene er alltid (i denne rekkefølgen): trivsel, trivsel og trivsel.

__________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

5 years ago

17 Comments

  1. Så flott at du skriver om dette. Gym er en av de tingene vi var tvunget til, som barn, som jeg ennå blir kvalm av å tenke på.
    Trivsel er mitt motto også. Som voksen kan jeg velge bort gym. Det betyr ikke at jeg ikke beveger kroppen min, det gjør jeg fra a til b til c, i hverdagen.
    Men trivsel er mitt motto. Ingeting er så helsefremmende som det, tror jeg. Og barn kan ikke velge bort gym, så obs obs alle ansvarlige voksne….

    1. Barn kan ikke velge bort gym, og egentlig tror jeg det er en god ting. Jeg kunne fort valgt det bort:) Jeg hadde ønsket meg at noen hjalp meg med å finne ut av hva jeg trivdes med å gjøre. For jeg kan ikke tenke meg at jeg ikke kunne trives med og mestre noe (selv om det ofte var følelsen). Det gjelder bare å lete litt ekstra og huske på at hvert barn er individuelt; også når det kommer til bevegelse og aktivitet.

  2. Trivsel er viktig uansett hva man driver med. Egen motivasjon og lyst burde alltid komme i forsetet når det gjelder sånne “burde-ting”. Alltid. (Da er det så mye lettere å oppdage mestringsfølelsen også..)

    Med fare for å skyte meg selv i leggen (jeg er en av de som fikk til, som klarte og som mestret); fysisk aktivitet er viktig. Ikke bare fra a til b, men å få brukt kroppen litt skikkelig. Jeg sier ikke at alle hadde hatt godt av fire økter spinning i uka, eller to timer på treningsstudio. Men jeg tror genuint på fysisk aktivitet. På at kroppen kan hjelpe oss til gode følelser og gode opplevelser. På at ved hjelp av fysisk aktivitet kan humør, tanker og den generelle formen blir hjulpet opp på et greit nivå.

    Ikke start med et heavy treningsopplegg med flerfoldige økter i uka. Begynn med en tur. I godt lag. Gjerne med en kaffekopp i hånda og fotokamera i veska. Rusle litt rundt i en park. Gå akkurat så langt som passer deg.

    Som du sier selv, Maria, finn ut hva som passer deg. Hva du trives med å gjøre, da er det plutselig nye enklere å faktisk få gjort det 😉

    1. Jeg må bare si – fint for deg hvis dette fungerer. For meg er trivsel forbundet med andre aktiviteter enn fysisk aktivitet. Men siden kroppen min vil bevege seg, er det utmerket å gå fra a til b, ta trappa i stedet for heisen osv.
      Jeg beveger meg (jeg har ikke bil) fordi det er ok i hverdagen. Trivsel, sosiale opplevelser og godt humør skaffer jeg meg ved helt andre aktiviteter.
      Og det er utrolig deilig å kunne si nei til gymtvang. Utrolig godt, endelig.
      .

      1. Jeg mener på ingen måte at gymtvang er bra, eller at fysisk aktivitet funker for absolutt alle. Jeg er bare redd for å utelukke den fysiske aktiviteten for fort.

        Jeg har et hjerte for å tro at det kan være bra. At gymtraumer fra barndommen ikke skal få ødelegge for at man kan bruke kroppen og få gode opplevelser på den måten senere i livet. Jeg ble selv tatt ut av gymmen når jeg var liten, fordi det gav for mange skader. Det ble rett og slett for risikabelt. Jeg lærte at selv om jeg klarte øvelsene, var jeg ikke god nok.

        Men jeg tror at med rom nok og tid så kan den fysiske aktiviteten vinnes tilbake. At gode ting kan ligge i det fysiske også. Men, selvfølgelig, alle har sitt eget nivå og sted for fysisk aktivitet 😉 Om det er å komme seg fra a til b, eller om det er i et nedslitt styrkerom. Bare man ikke avskriver kroppen og dens muligheter helt 🙂

        1. Jeg tror også det er bra å bevege kroppen, min erfaring er at kroppen selv sier fra om det.
          Men jeg tror også det er bra om hver enkelt selv får drive med det som vedkommende opplever som meningsfylt. Trivsel kommer med opplevd mening, om det er hestestell, sangkor (som også gir lykkehormoner) eller lesing av god litteratur. Eller trening, for de, som liker det.
          Og når det gjelder gode følelser, ja så kommer de med trivsel. Og er man nedstemt, ja så er vel det normalt menneskelig det. Og noen ganger gjelder det vel å finne ut hvorfor man er trist, i stedet for å tenke eller trene det vekk? For noen av oss i alle fall…

    2. Jeg prøvde å bare kommentere èn kommentar om gangen, men det gikk tydeligvis ikke.

      Hofteskudd; Hadde trivsel alltid gått foran, hadde kanskje ikke aktivitet og gym blitt en “burde”… Det hadde vært fint. Selvsagt handler det også om andre faktorer. Hvem som formidler trivselen, om man er trygg nok på seg selv til å vite og si i fra om egne grenser, om rammene er gode for å fange opp og anerkjenne også det som kan sees på som “små bevegelser” osv. Selv om jeg kjenner at aktivitet og bevegelse er forbundet med mye negativt for min del har jeg stor tro på kaffekoppen og tur i godt lag som starten på noe annet; virkelig:)

      Gamle ugle; jeg tror ikke på gymtvang, og tenker at hadde jeg hatt språk for hva jeg ikke likte, klarte/synes var ille, og visste at det nyttet å si ifra, skulle jeg gjerne gjort det. Samtidig synes jeg det er trist om aktivitet og bevegelse er noe som for alltid skal være stemplet som “fælt”. Jeg har virkelig tro på at bevegelse kan være godt for kroppen når den igjen er mottakelig for andre erfaringer, men jeg har ikke tro på å presse dette fram. Det beste med å bli voksen er vel å i hvert fall ha lov til å sette grenser for seg selv.

      Å skulle “trene bort” følelser er ikke lurt, tror jeg; det er vel sjelden lurt med unngåelse – selv om vi gjør det fordi vi føler vi må eller ikke klarer noe annet. Samtidig; jeg har tro på en sakte tur i parken med en god venn på vonde dager – for å få litt lys både fra sola og andre.

      1. Har en følelse av at vi kanskje ikke er så uenige jeg….
        Er opptatt av at det ikke skal bli for mye mas og for trange krav, erfaringsmessige slår ting kontra da.
        Reagerer også på at fysisk aktivitet blir nær sagt svaret på alle typer utfordringer.
        Og når det gjelder gym på skolen, ja så er jeg for bevegelse. Men jeg tror det er viktig å være klar over at det kan ligge ulike og svært sammensatte “ting” bak vegring eller uvilje mot gym. Dette siste sier jeg ut fra egen erfaring som elev (for noen tiår siden ja), men også som en som selv har jobbet med barn som trengte spesiell oppfølging, av høyst ulike grunner.

  3. Jeg tror alle pekefingrene kommer samtidig med at vi segregerer befolkningen i aldersklasser, yrkesklasser, økonomiske klasser og andre slags klasser. OG vi har fått et ekspertregime og et forståsegpåerregime.
    Gym på skole – mareritt for veldig mange. Meg også, det beste var når man kun tumle i bassenget, men det var jo de færreste timene. Og i dag tror jeg det er enda dårligere med vannopplæring som svømming og vannlek.

    Trivsel? Det må bli bevegelsestrivsel. Som dans, trasketurer og sykling, for eksempel. Men bevegelse er nødvendig både for kropp og hjerneceller.

    Ha en flott dag 🙂

    1. Vi er “eksperter” på å sette hverandre i kategorier. Noen av kategoriene har vi vel behov for for at verden ikke skal bli kaotisk, men mange av de kunne vi kastet ut vinduet, tror jeg.

      Jeg tenker at vi kunne hatt godt av mer barnlighet og lek i hverdagen; mer latter og humor – gjerne i kombinasjon med bevegelse. Trasketurer – det begrepet likte jeg:) Min erfaring er at skal jeg finne tilbake til en trivsel som kanskje aldri har vært trivelig, må jeg se på de minste steg som store nok. Tusletur på Huk med grilling, labbegåing langs fortauene i nabolaget, gåing til bussen og til vennefest, hagearbeid og svømmemoro en god sommerdag. Det er vel bare fantasien som setter grenser.

      God søndag til deg, mormor!

  4. Å som eg kjenner meg att! Berre at for meg byrja det med mobbinga, kvar gymtimen vart ei kilde til fleire frustrasjoner. Det er først i vaksen alder eg fann ut kva eg likte eller ikkje likte av fysisk aktivitet. Ikkje minst fekk motet til å prøve og feile litt.

    1. Det er trist å høre deg si det, og samtidig godt å høre at du har tatt tilbake denne arenaen. Det krever tid og tålmodighet. Jeg er glad for at du deler av deg selv, og takknemlig for å kjenne deg litt:)

  5. Gym var forferdelig! Ikke bare vurderes en ut fra prestasjoner, men også utfra hvordan en ser ut med og uten klær.

    Jeg er blant dem som i bloggs form påpeker viktigheten av de tingene du nevner at du ikke står på barrikadene for. Mer fysisk aktivitet er en bra ting, men det forutsettes at det legges vekt på glede, mestring og kroppsbeherskelse. Den gammeldagse gymmen er en mobbearena der dem som ikke utmerker seg får et dårligere og dårligere forhold til egen kropp. Vi må tenke nytt slik at det blir morsomt for alle, så kan dem som har idrettstalent få utmerke seg på deres premisser uten å ødelegge for gleden til dem som ikke elsker slikt. Større valgfrihet kan være en måte å sørge for at flere får et godt forhold til fysisk aktivitet.

    1. Ja, jeg tror vi har godt av å være litt nytenkende når det kommer til fysisk aktivitet. Kanskje vi burde hatt noen høringsinstanser eller starte opp noen forskningsprosjekt når det gjelder barn og unge slik at vi får høre hva de sier at de trives med? Kanskje er det allerede gjort. Når planer skal legges og rapporter skal skrives er det alltid fint å begynne hos de det faktisk gjelder.

      1. Kanskje det, men siden slike høringer tar lang tid og er kostbare tenker jeg at det er godt nok å ha en intern undersøkelse ved starten eller slutten av hvert skoleår slik at læreren får vite hva den enkelte klasse ønsker mer av. Da kan aktivitetene tilpasses nærmiljøet i større grad enn om en nasjonal høringsinstans har kommet fram til aktiviteter.

        Kanskje begge deler?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *