Veikrysset mellom utenforskap og fellesskap

Er det livets uutholdelige tunghet at vi forsøker å skape andre mennesker i vårt bilde? Hva ville skjedd om vi omfavnet menneskeligheten som fellesnevner i stedet?

Et “vi” som inkluderer. Var du en av dem som grudde deg for å gå bakover i skolebussen om morgenen på grunn av “de store gutta”? Var du “den eneste” som kom godt over ti blank på sekstimeteren(det kunne hvertfall opppleves sånn fordi det kun var de som løp på “akseptabel” tid som sa noe), eller fikk du kanskje høre at du ikke kunne synge, eller sang falskt? Jeg var det;  en av de som grudde seg til bussturen på grunn av “gutta på bakerste rad”. Det var frykt fra min side; jeg var jo ganske liten og lav, men fra deres side handlet det nok om at noen hadde skapt så mye redsel i dem at de måtte få den ut på noen. Jeg var nok ikke den første eller siste. Jeg var aldri særlig glad når skoleklokka ringte inn til gymtimen for jeg klarte jo “ingenting”; det var i hvertfall min opplevelse. Jeg likte ikke å stupe kråke, løp ikke fort nok, og hadde vannskrekk (i ettertid tror jeg at jeg kunne trivdes godt med både det ene og andre, og får heller bruke tid på å oppdage det gode i voksen alder). At jeg synger falskt har jeg aldri fått høre, men at stemmen min ikke passet helt inn ble formidlet av noen som hadde litt for mye autoritet. Denne bloggposten handler ikke om min tid som skoleelev, men jeg ønsker å gi mer eller mindre ufarlige eksempler som sier noe om hvor lite som skal til for at noen kjenner seg utenfor i samfunnet. Det er kun snakk om noen sekunder (eller kanskje til og med hundredeler), en hånlig latter, eller en bemerkning som kom veldig skjevt, ut, og ble sittende i lenge. Veien dit at “vi” ikke inkluderer “meg” eller “deg” er kort, og det er enkelt å lage kategorier der “de” er mindre verd fordi “de” ikke er som “oss”.

Mellom utenforskap og fellesskap. Hvordan ville du ønske å bli møtt hvis du var gutten som spredde frykt fordi noen hadde plantet så mye redsel i deg at du måtte få den ut, og ikke visste om noen annen måte enn å ta de som var mindre enn deg? Hva ville du trengt dersom du var den som unngikk å synge fordi noen hadde fortalt deg at stemmen din var feil? Spørsmålene og fryktene våre endrer karakter når vi blir voksne. Vi bekymrer oss mer for økonomi, ferier, tidsklemma, oppdragelse, og om vi gjør jobben godt nok. Mens vi tenker mindre på skolebusser, pugging av pensum og plagsomme friminutt (kanskje?). Allikevel tror jeg ofte det er noe som gir gjenklang i oss når vi hører andre fortelle om seg selv fordi vi alle ønsker og lengter etter å bli møtt for dem vi er. Vi trenger å få utvikle kreativiteten vår, vi trenger å høre til, kjenne at noen er glad i oss, at det spiller en rolle at vi er til og beveger oss rundt på denne jorda. Hvis jeg var den redde gutten, den sangglade som mistet stemmen, – ville jeg ønske å bli møtt med raushet. At noen gav meg tid og rom til å finne ut av hvem jeg var og ønsket å være. Jeg ville nok også ønsket noen å støtte meg på enkelte dager, et “vi”. For raushet er veikrysset mellom utenforskap og fellesskap. Et veikryss vi står ved – kanskje hver dag. Det hender i større eller mindre grad at vi faller ned i veigrøftene “feil” og “ikke god nok”, og sier til oss selv at vi burde klart å gjøre dette mye, mye bedre (og der falt hammeren ned i eget hode fordi vi ikke levde opp til egen eller andres standard).  Da er det godt å ha noen som forteller oss at vi får nye muligheter. Vi får… For det er ikke bare du som trenger nye muligheter til å gjøre ting på en litt annen måte. Det gjør jeg også. Plutselig er “vi” et “vi”. Stemmene våre er så forskjellige og allikevel så like. Vi snakker alle vårt språk for å forsøke å nå frem til hverandre med budskapet: jeg trenger raushet for å kunne finne frem til og være meg. Når vi finner ut at millimeteren frem til “vi” er kortere enn vi tror blir det kanskje litt lettere å møte hverandre med raushet og takhøyde.

Ubetinget raushet. Jeg er ikke lenger redd for “gutta på bussen”, men kjenner sinne ovenfor dem som plantet frykten i dem så tidlig. Det er ikke slik det skal være! Barn skal ikke fratas muligheten til å være seg selv. Barn skal ikke bli tvunget inn i et utenforskap som fremmedgjør dem fra det undrende og lekne, og etterlater et krater fylt av uhåndterlige følelser. Barnligheten går i skjul når den ikke blir møtt, og erstattes av falske masker som baserer seg på frykt. Uansett hvor unge eller gamle vi er, oppleves det smertefullt å kjenne seg utenfor. Derfor tror jeg vi trenger mer av raushetens ubetingede natur; at vi fremfor å konstruere fremmedgjørende kateogier og masker, møter vår egen og andres menneskelighet, og tar den på alvor selv om det både betyr å ta ansvar, bruke tid og jobbe for å få det til.

________________________

Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Comments

  1. Ingvild says:

    Hei, Maria! Så hyggelig å oppdage deg – først på facebook og så denne bloggen. Du snakker varmt om raushet i innlegget ditt, og viser det i praksis ved å øse av deg selv i dine refleksjoner. Modig å gi bloggen et ansikt! Gleder meg til å følge deg her inne! Mye gjenkjenning i det du skriver. Jeg har et favorittsitat som speiler behovet for rommelig raushet: “Han førte meg ut i åpent land … fordi han har meg kjær.” (Fra Davids lovsang, 2.Sam. 22).

    1. Maryathome says:

      Varmt velkommen inn hit, Ingvild!

      Jeg er glad for ord om gjenkjennelse; jeg tror vi er avhengige av erfaringene for å nyansere – både for å kjenne igjen, og for å se at vi er et annet sted akkurat nå, men kanskje har vært der tidligere.

  2. Mormor says:

    For å kunne være raus med andre, tror jeg at rausheten må gjelde oss selv, først. Det er kanskje vanskelig for et barn å vite hvordan man skal kunne være raus med seg selv og å akseptere hvem og hva det er. Med lyter og perler. Er den signifikante voksne et hjertelig og raust menneske, kan vedkommende hjelpe barnet, Tidlig. Og forhindre mange vonde sjelesår fremover i tiden.
    Siden vi stadig kategorieres og kategoriserer blir båsene mange og trange.
    Det er ingen tjent med. For vi har en klode å leve på, den må vi dele. Vi har en menneskehet, der må vi leve.
    Ha en deilig dag i verden 🙂

    1. Maryathome says:

      Velkommen hit, Mormor! Så fint at du legger igjen noen ord:)

      Du peker på noe viktig. Vi har en kultur der vi ikke alltid husker på å være rause med oss selv, men det er et viktig utgangspunkt. At vi begynner med oss selv. Barnet trenger at noen viser det raushet, og av og til lærer vi det kanskje også i voksen alder, og trenger like mange gjentakelser som barnet – på at vi er verdt den rausheten som noen tilbyr oss.

      God mandagskveld!

  3. Jenny says:

    Glad jeg ikke tok skolebuss jeg. Skjønner at det har vært traumatisk for en rekke mennesker.

    Hvorfor ikke lære barn raushet i steden for frykt? Burde være opplæring før man kunne få barn.

    1. Maryathome says:

      Ja, jeg har også tenkt det av og til. At vi kunne trengt opplæring i helt andre ting enn oppdragelse, disiplin – og også frykt. Kanskje vi skulle fått litt mer input på utfoldelse, kreativitet og tilstedeværelse?

  4. gamle ugle says:

    Takk for et godt og velskrevet innlegg. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, fra barndommen, på mitt vis.
    Jeg tror som mormor, at det gjelder å være raus med seg selv. Voksne som er det, og som ser redsel og utrygghet hos barn, kan hjelpe dem i denne prosessen. Det krever voksne som har god kontakt med seg selv, på det indre plan.

    1. Maryathome says:

      Kjære gamle ugle.
      Takk for kloke ord, og takk for at du deler!
      Ja, jeg tror det er viktig å ha gått litt oppdagelsesferd i seg selv, og funnet ut at det finnes få kart i ulendt terreng, men et stort behov for nærvær, godhet og raushet i møte med erfaringene som ryster oss.

  5. villkatta says:

    Kjenner meg så mykje att i kva du skriv at det nærmast gjer vondt, grunna mobbinga eg opplevde på skulen. Eg har ein frykt for å ikkje vere ein del av felleskapet som gjer at eg ofte kjenner meg utanfor, sjølv om eg ikkje er det. Sjølv den dag i dag kan eg kjenne meg utanfor, sjølv om eg ikkje er det lengre.

    1. Maryathome says:

      Villkatta; godt å høre fra deg også!
      Og vondt å høre om gjenkjennelsen din. Jeg vet jo om at den er der.

      Den frykten du skriver om – for å være utenfor uten å være utenfor. Det gir gjenklang i meg. Jeg lurer på om det er slik at dersom vi utfordrer den, forteller om den frykten – at den sakte blir litt blekere? Jeg vet ikke, men det kan kanskje gi oss selv og andre mulighet til å bekrefte at vi hører til. At du hører til. At “vi” er “vi”.

      Varme tanker til deg!

  6. veimat says:

    Jaa… Du har visst en ny følger 🙂 Takk for denne 😉

    1. Maryathome says:

      Og varmt velkommen er du!:)

      1. veimat says:

        Takk 🙂

  7. hofteskudd says:

    Nok et bra innlegg, Maria. Du er fremdeles flink med ord!

    Mange av kommentarene over her går på raushet – særlig ovenfor en selv. Men hva er nå det? Barn lærer kanskje raushet gjennom eksemplenes makt, men hvordan forstå at dette også skal gjelde en selv?

    Er det raushet å godta sine knuter, eller snakker man om raushet når disse knutene får rom til å løsnes litt? Skal man prøve å godta ting slik de er, eller prøve å forandre de (og dermed gi rom til dette)?

    1. Maryathome says:

      Du er som alltid god på spørsmål!
      Jeg liker at du ikke godtar “ferdige svar”.

      Jeg legger hodet i bløt, men synes ikke jeg blir stort klokere, men prøver meg.

      Raushet for meg er når andre godtar mine knuter, og det tror jeg gir meg litt pusterom og mulighet til å klare å løsne litt opp på de. For noen knuter tror jeg at jeg trenger å løsne litt opp på.
      Kanskje må vi begynne å snakke mer om dette, formidle til hverandre at det er viktig å gi seg selv rom til å puste og ikke bare overkjøre? Også ovenfor barn slik at de kan lære at raushet ikke bare handler om å gi noe til andre, men også om å få rom til å være seg selv?

      Sender over en god klem

  8. mirapisani says:

    Veldig fint innlegg. Og veldig godt skrevet. 🙂

    1. Maryathome says:

      Takk for det! Og takk for at du legger igjen noen ord:)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


4 + seven =