Stjernen som ble favnet av jorden – en kort julemonolog.

En stjerne kysser lett godnatt
på et mykt og rolig kinn
ansiktet det lyser opp
i et evighetssekund

Stille natt.
Jeg er så urolig. Vil bøye meg ned til den høyeste fjelltoppen. Skrike ut. At det ikke er en stille natt for meg. Noe har vært i ferd med å skje. Lenge. Det kjennes ut som om lyset mitt har forsvunnet. Som om jeg har blitt borte.
Hellige natt.
Natten er fylt til randen av ubebodde tanker og tilbaketrukne blikk. Det er ingen som ser hvem som går der nede. Jeg forstår ikke hva det vil si at natten er hellig. Skulle ønske det betydde at noen kunne vise meg hvor jeg er på vei. Jeg kan ikke vise veien for meg selv. Er ingen ledestjerne lenger. Det er vondt å ikke være til nytte for noen.
Alt har søvn og mørket tatt.
Takk! Endelig noe som gir mening. Slukt av søvnen. Bortført og tatt til fange av mørket i den lyseste av mørketider vi har her nord. Jeg vil skinne. Skape mening. Bety noe. Vite at jeg er bebodd av meg selv. At ingen har tatt over min plass på himmelen.
Trofast våker de hellige to.
Tenk å kunne få skinne igjen! Det føles som om det bare er meg her. Jeg har ingen å lyse for. Det er bare meg og ekkoet mitt. Det hadde egentlig vært godt om noen våket over meg for en gangs skyld, men hvordan skal de finne meg? Jeg synes jo ikke.
Varsomt vogger de barnet til ro
Jeg lurer på hvordan det ville se ut. Om jeg kunne lyse for barnet igjen. På de røde kinnene. Jeg kjenner meg trøtt. Gammel. Uoverkommelig forstrekt i kantene. En vuggesang kunne kanskje lindret noe. For både meg og han. Jeg kysset han god natt – visste du det? Han hadde myke kinn, og ansiktet lyste opp et lite øyeblikk. Så sovnet han igjen. Fredelig. Mens jeg – ja, jeg hadde kanskje fred en kort stund, jeg også.
Jorda tar himlen i favn.
Tror du på dette? At jorden favner himmelen? For hvis du gjør det – er det håp for meg også. For der himmel og jord møtes, finnes det håp for trette sjeler. Jeg vet ikke hvordan. Har ingen svar. Min jobb har alltid vært å lyse. Siden jeg ikke lyser lengre, har jeg tenkt at jeg ikke eksisterer. At jeg har forsvunnet fra plassen min. Blitt til et hjemløst stjerneskinn uten innhold. Men dersom det er slik at jorden tar himlen i favn, har jeg ikke blitt borte. Noen andre bærer meg til et sted jeg ikke vet om. Dit vil jeg. Dit bevegelsen innhenter meg, og jeg igjen får en plass som er min.

6 years ago

8 Comments

    1. Kjære Røsslyng!
      Tusen takk for det. Jeg er glad for ettertanken – adventstid er på mange måter en slik tid. Det skaper i hvert fall mye ettertanke hos meg og i meg.
      Sender deg varme tanker for dagene som ligger foran!

  1. Eg las denne i stad og tok den att no,ei tekst som utfordrar og kan lesast frå ulike vinklar tenkjer eg.Skal leite henne opp å lese fleire gongar.

    Å kjenne seg tom,usynlig….jorda favner himmelen,det trur eg på!
    Marieklem med takk for at du skriv og deler.

    1. Kjære Marie – ja, teksten kan leses fra ulike vinkler. Vi kan kanskje lese oss selv både inn og ut av den… Det er vel ofte slik med følelser. De blir ekstra tydelige rundt disse tidene av året.
      Jeg må si at jeg glad og takknemlig for at du skriver og deler her inne! Det gir meg håp og bevegelse. Jorda favner himmelen…
      Klem til deg,
      Maria

  2. Vakre, flotte Maria. Du slutter ikke å fascinere meg med dine nydelige tekster. Jeg ønsker deg et 2012 preget av mer himmel og mer jord. Mer tro, håp og kjærlighet. Du er skjønn!
    – Å

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *