Det finnes ingen tiger

Det finnes ingen tiger
som står klar bak hver eneste sving
for å overvinne farer
som tvinger håpet inn
dit pusten forsvinner
og ord kan bli borte
i landet Ingenting

Men finnes det tigre
som varmer i sjelen og hjertet og kroppen
så det kjennes helt inn
til punktet der støtten
ikke går seg helt vill
dit kaos gir mening, og tida står stille
i byen Courgehill

Det er bare du
som er tiger i tredjehver sving
Som krøker deg sammen i mørke groper
for å invitere Noen inn
I Bevegelsesland
flytter Ingenting ut
og grensene tegnes på nytt
sterke og skjøre på samme tid
Bare slik kan en tiger bli til

Noen dager kunne jeg ønske meg en tiger. En som lå der foran meg. Som tok alle kampene mine. Krøket seg sammen, og var klar til å forsvare meg mot uoverkommeligheten selv (som nå blant annet har tatt skikkelse i oppgaveskriving med stor O). Den som ser ut som et gigantisk monster når lyset nesten er borte, og det kun er lange, høye skygger tilbake. Det er jo det som gjør noe uoverkommelig. At det virker som om det ikke finnes en eneste liten tråd å begynne å nøste i.

Jeg orker ikke å kjempe for hver sving, men å selv være tiger i tredjehver sving – altså av og til, er ok. Å forsvare seg selv kan handle om å legge noe til side, omdefinere, omstrukturere, invitere andre inn, eller lukke ute. Å tenke at noe er godt nok, er for meg også å omdefinere grenser. Der er det styrke og skjørhet på samme tid. Det er noe av det som gjør meg til meg. Det er å la himmelen være så høy den bare vil, og tenke at jeg gjør det jeg gjør slik jeg gjør det. Og det får være nok. Det er styrken. Om jeg klarer å holde fast på det? Nei. Og der ligger det skjøre.

Vil du følge bloggen på facebook, så trykk deg inn her og “lik”.

_______________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link direkte til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.

Comments

  1. hofteskudd says:

    Jeg tenker at utfordringen kanskje ikke ligger i å skulle være tiger i tredjehver sving, men at man er tiger så altfor mye oftere og mer enn det. På den måten slipes klørne, tennene kvesses og pelsen blir mindre glansfull..slik at når man virkelig trenger tiger-kreftene er de blitt blasse og slitne.

    1. Maryathome says:

      I noen perioder er “problemet” at tigeren er fremme hele tida. At den aldri hviler. Alltid er på vakt. Andre ganger blir tigeren mer et bilde på kampviljen i meg. Det trengs av og til litt påfyll av slik styrke – i hvert fall hos meg, og da får jeg mest lyst til å tenke – ønske – at noen andre kunne tatt noen kamper for meg:)

  2. Mammadamen says:

    Eller kanskje er den største utfordringen å leve et liv der du velger bort hele tigeren. Jeg skulle ønske jeg klarte det.

    Ps har lagt meg til som følger på Facebook:)

    1. Maryathome says:

      Hvis tigeren er den som alltid er på vakt, som er mistenksom og vil “angripe” – er jeg enig. Da vil jeg gjerne slippe den:)
      Dersom tigeren er et bilde på viljen til å kjempe, styrken som setter grenser og henter krefter – da vil jeg imidlertid ikke miste den!

      Ps Velkommen som følger på Facebook! Så hyggelig:)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


eight + 4 =