How we got over

I dag var jeg på et sted fylt av lyd. Hunder bjeffet. Eldre damer frydet seg over skyggen de fant under et gammelt tre. Farger, teksturer kom nært. Jeg trenger ikke ta på for å føle, kjenne. Jeg vet hvordan den glatte emaljeoverflaten kjennes ut på knottene og knappene. Kan nesten lukte keramikken selv om det er lenge siden brenning. Trestammens ru overflate kjennes i ryggen selv om den fysisk er noen meter bak meg. Vinden blåser i håret. Og den stemmen som ikke er en stemme, blir allikevel høyrøstet myk. En unnagjemt skatt under et fullastet bord. “Let’s find a beautiful place to get lost.” “…to get lost” bygger kanskje mest på en følelse av frykt og kaos, men ukjent blir muligens ikke så utrygt med en etablert tosomhet – “Let’s find…” Vi.

Jeg leter etter steder med stemmer og myke landskap som kan fortelle meg noe om Livet. Håpet. Døden. Overlevelsen. How we got over – uten å ane hvordan det skal gå. Jeg kjenner at jeg går så korte skritt at jeg nesten går bakover. Men en tanke synker ned i meg; når det er bevegelse – vil det ikke alltid være i “riktig” retning; selv om det føles som om det går bakover?
(Tekst forts. under bildene…)

Diktet “How we got over” (av Liselotte J. Andersson) forteller det om et kjempende håp? Hvordan klarte vi? Hva eller hvem fikk oss til å orke? Hvorfor orket eller klarte vi ikke? Hva ble alt for mye? Og kanskje – hvorfor ble vi stående og håpe på noe helere enn vi klarte å se for oss – selv med forstørrelsesglass i verdensmålestokk? Oppreist eller knust midt i det ødelagte, istykkerlevde eller ulevde.

Det kommer till slut
att vara
den stora berättelsen.
Sannsagan vi aldrig tröttnar på:
How we got over.
Vi kommer att se på varandra
Med allt större
förundran
och respekt.
När tusen och åter tusen
män, kvinnor, barn
från alla länder
Berättar
med och utan ord:
How they got over.
Det skulle vara enklare att leva
här och nu.
Vi kunde hitta fler rännilar av nåd.
Om vi vågade läsa på förhand,
i djup förtrolighet
vid lägereldarna,
var och en ur vår slitna bok
med hemliga pärmar:
How we got over.

6 years ago

8 Comments

  1. Det du skriver om her er noe av det som skaper bevegelse midt i opplevelsen av stillstand. Den trassige kampen, det seige håpet, viljen å holde ut til tross for at man ikke har krefter igjen. Dette er livets teater. Inget manus duger. Tysta drikker vi sol ur mörkret. Hvor lenge må det være slik? Det er så skrekkelig tungt å ha det sånn lenge. Likevel holder mennesker ut. Dette var et sterkt innlegg…

    1. Kjære deg;ja – hvor lenge… Det eneste ordet som strekker seg litt lengre enn andre, er kanskje Kyrie! Men selv det når ikke helt inn. Samtidig -kanskje er det viktigere at det når ut? At noe får retning. Å finne gode rom. Men det er ingen standardsvar; vi drikker sol ut av mørket,og håper på noe vi ikke kan se.

  2. Du skriver jo utrolig bra Maryathome. Det er ikke så mange som klarer å holde meg fast i ordene sine, men du klarer det. Jeg har lest noen av innleggene dine, og jeg må jo bare si at den myke flyten du holder meg fast i, har jeg bare sett ett sted før. Hos Villkatta.
    Det er en glede å lese dere. 🙂

    1. Kjære deg – tusen takk for mange gode ord de siste dagene:)
      Det er en ære å bli sammenliknet med Villkatta!
      Takk for at du tar deg tid til å lese og kommentere. Det er inspirerende!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *