Kunststykket å leve

I de dagene vi er inne i nå, er noen av oss så heldige, at hverdagen etterhvert forsøker å gå inn i sitt hverdagslige spor igjen. Vi går på jobb, fortsetter ferien, drar kanskje på stranda nå når sola har funnet veien til hovedstaden, og for min del; pakker ned endel av livet i pappesker. Det føles rart å skulle fortsette gjøremålene; la dagene begynne å få tilbake rytmen etter at både dagene og vi har haltet i utakt  med oss selv siden fredag. Den dagen satte dype spor i livslandskapet, og det vil bli et før og et etter. Et “for alltid annerledes”. I ryddingen som pågår hjemme hos meg nå, fant jeg en bok som heter “Kunsten å leve”. Jeg har ikke kikket i den før, men tittelen traff meg når jeg fant den underst i en bokhaug på tirsdag. For min del oppleves det slik: Det er en kunst å leve. Av og til er det virkelig et kunststykke. Når støvet legger seg etter de kampene som foregår i livene våre, himmelen klarner, og vi blir stående å se på ødeleggelsene, sorgen; det som brutalt har rammet oss – hvordan går det da an å gå et skritt frem og tilbake inn i livet? Noen ganger kjennes det ikke ut som om det går. Andre ganger tar det lang tid. Og det må det få ta. Den tiden det tar. Som en av appellantene på mandag sa; det finnes mange måter å sørge på, og alle er riktige. Jeg vil ta med et utsnitt fra boken jeg tørket støv av. Et utsnitt av et frøkapselbilde som gir gjenklang hos meg:

Det å leve er å gjøre seg selv sårbar. Derfor velger så mange å holde seg i live fremfor å leve. De synes det er tryggere å ligge inne i frøkapselen i stedet for å spire og blomstre. For den som spirer, kan gå til grunne i løpet av en frostnatt. Mens frøkapsler kan ligge i hundrer eller kanskje tusener av år, og så settes i jorden og spire. Det livet som ligger inne i dem, er bare aldri blitt brukt. Det er skremmende å leve, men like skremmende ikke å gjøre det (…) For meningen med livet varierer fra dag til dag, og fra time til time.

De individuelle frostperiodene og nettene vi alle har; den iskalde fredagen 22.juli, fremkaller dyp meningsløshet.  Tomhet. Tap. Kanskje en følelse av fastlåsthet. Håp er vanskelig å finne i slike tider. Det finnes ingen hovedvei eller sti som vi kan si at alle skal gå på. For min del har jeg tenkt at håp er noe litt “fluffy” og svevende. Jeg forsto ikke hvorfor det var så vanskelig å få tak i, og tak på. Det var som om det forsvant mellom fingrene mine, og gikk opp i røyk. Etter hvert fant jeg ut at for min del må håp være noe konkret; jordnært. En håndfast hjelp til å tåle å være der jeg er. Noe slikt; noe å lene seg mot, og kanskje på samme vis litt “fluffy”, er tanken om at jeg kan være med på å skape. Det høres kanskje rart ut, men “skapelse” er for meg et ord som åpner opp. På rådhusplassen på mandag, ble det blant annet snakket om hva slags samfunn vi ønsker å være. Frostfredagen blir imøtegått av uendelig mye varme, et enormt blomsterhav, et folk som blir stående og stående sammen – selv om uvirkeligheten vil spenne bein på oss, og sette seg oppå slik at vi ikke kommer opp. Det at vi tåler hverandre, våger å være tilstede, handler kanskje om at vi alle blir bevisst på at vi er medskapere – og også kan være det i andres liv – der vi blir bedt om å komme inn. Ønsker vi å fortsette jobben med å skape et samfunn der grunnsteinene er fellesskap, åpenhet, demokrati, nærvær, samhold og solidaritet, trenger vi kanskje å speile oss i hverandre for å få styrken til å fortsette byggearbeidet. Vi må fortsette å stå sammen.

6 years ago

10 Comments

  1. Det er alltid rart å gå videre etter sorg. Å våge å ta det første skrittet tilbake til hverdagen. Det er som om hodet og beina går videre, men magen henger litt igjen.

    Nå er det et helt land som skal gå videre. Ta ett skritt av gangen. Feste hektene og koordinere tannhjulene. Mange er direkte berørt av frostfredagens hendelser, enda flere er indirekte berørt. På mange måter er det ikke rart om Norge for en liten stund bare er i live. Så får enkeltmenneskene etterhvert sørge for å begynne å leve igjen. Sammen er vi uansett om dette…tenker jeg.

    1. Jeg har gått rundt og tenkt på kommentaren din idag. Den traff meg veldig… Det er ikke rart om Norge en stund bare er i live. Bildet med frøkapselen har en liten hake; det sier lite om behovet vi mennesker har for å beskytte oss når vonde og fæle opplevelser treffer oss. Hvis jeg sammenlikner en frøkapsel med å være i live, er det det eneste vi kan av og til; vi kan ikke kreve mer av oss selv – det er mer enn nok. Beskyttelsesmekanismer trer inn av seg selv, og alarmberedskapen senkes når tryggheten repeteres og når innenfor.

      Magen henger igjen, og det med god grunn. Vi får “høre” på den – hvis vi får det til! Bli stående den tiden vi trenger.

      1. Jeg har en liten tro og et håp på et både-og. Å være i live OG å leve.

        For Norge vil nok bruke litt tid på å komme seg, på å leve igjen. Og enkelte vil nok forbli bare “i live” lenger enn andre. De vil ha behov for den tryggheten som finnes innenfor skallet, den kontinuiteten som er innenfor et begrenset område. Mens andre vil dra igang hjulene. Komme igang med hverdagen og vise verden at Norge ikke gir seg, ikke har stoppet opp. På mange måter er også dette et fellesskap det nytter å streve etter.

        Jeg tror det var AUF-lederen som sa “Alt har sin tid”, og jeg tenker at det er godt vi er et individualistisk fellesskap. Der noen kan dra lasset, mens andre får bruke litt mer tid innenfor frø-skallet sitt før de igjen vender tilbake til hverdagen og livet.

        1. Det hadde vært fint – det håpet; om å være i live OG å leve. Det er ikke alltid et like enkelt håp å ha, akkurat det der (for livet generelt, tenker jeg på). At “alt har sin tid”, er uansett gode ord. Vi kan jo egentlig ikke være noen andre steder enn der vi er. Det kan aldri bli feil selv om vi ofte skulle ønske at ting var annerledes. Trenger vi tid, så trenger vi tid.

    1. Ja, det er en veldig fin bok!
      Jeg har ikke sett så mye i den før som du sikkert skjønte av blogginnlegget, men kommer nok til å bruke litt tid på den:)

  2. Dette traff meg veldig. Det er viktig å setje pris på det fine i kvardagen óg, at han ikkje får ta fra oss det. Samstundes kan eg tykkje det er vanskeleg å dele og fortelje om min personlege lukke, når tragedien sit så tett ved…

    1. Noen ganger virker det som om det ikke er plass til begge deler på innsiden min; både glede og sorg. Det er litt som om frykten sitter litt der. En frykt for at en av delene forsvinner eller overskygger den andre.At det ikke er plass til alt. Kanskje er det en lærdom som tar tid; det at det er flere rom på innsiden. I hvert fall er det slik for min del.
      Så glad for alt godt som hender deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *