Det innerste i oss.

Vår lille hovedstad, vårt lille land er rystet langt inn i sin sårbare kropp. Den og vi er rammet på dypet. Gisper i sorg og krymper seg i smerte. Meningsløsheten står for seg selv. Beveger seg som bratte bølger i det innerste. Det er landesorg. Medfølelse, ønske om å vise godhet og varme, er flettet inn i sørgebåndene. De små og blå himmelglipene blinker mot oss som tydelige stjerner i en natt som virker så stjerneløs og bekmørk. Viser retningen. Forteller hviskende, bydende, ropende: vi må stå sammen.

Comments

  1. Vart og vakkert skrive om noko så meiningslaust. Klem!

    1. Maryathome says:

      Klem tilbake til deg!

  2. MT says:

    Nydelig formidla Maryathome.
    Salmer og sanger lyder frå nri1 inn i stova,ro og fred,midt i det uendelige triste. Det er ikkje til å fatte.
    Å stå saman er og vert viktig.
    Marieklem

    1. Maryathome says:

      Gode deg!
      Som alltid godt med en Marieklem.
      Nei, det er ikke til å fatte.
      Godt at du finnes:)

  3. hofteskudd says:

    Du ordlegger deg bra, i en stund som tar fra de fleste ordene…

    1. Maryathome says:

      Det er ikke så lett å finne ord, samtidig som jeg så gjerne vil – for noe av det. Det som lodder dybden i sorgen til de etterlatte, kan kun de kjenne styrken av.

      1. hofteskudd says:

        Du treffer uansett en eller annen gjenklang med det du skriver. Det ubegripelige, den dypeste sorgen og det utenkelige.

        Omfanget av katastrofen vil man nok uansett ikke klare å ta helt innover seg med en gang, men heller oppdage litt for litt ettersom man kommer i kontakt med berørte mennesker.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


− 2 = one