Det innerste i oss.

Vår lille hovedstad, vårt lille land er rystet langt inn i sin sårbare kropp. Den og vi er rammet på dypet. Gisper i sorg og krymper seg i smerte. Meningsløsheten står for seg selv. Beveger seg som bratte bølger i det innerste. Det er landesorg. Medfølelse, ønske om å vise godhet og varme, er flettet inn i sørgebåndene. De små og blå himmelglipene blinker mot oss som tydelige stjerner i en natt som virker så stjerneløs og bekmørk. Viser retningen. Forteller hviskende, bydende, ropende: vi må stå sammen.

6 years ago

7 Comments

  1. Nydelig formidla Maryathome.
    Salmer og sanger lyder frå nri1 inn i stova,ro og fred,midt i det uendelige triste. Det er ikkje til å fatte.
    Å stå saman er og vert viktig.
    Marieklem

    1. Det er ikke så lett å finne ord, samtidig som jeg så gjerne vil – for noe av det. Det som lodder dybden i sorgen til de etterlatte, kan kun de kjenne styrken av.

      1. Du treffer uansett en eller annen gjenklang med det du skriver. Det ubegripelige, den dypeste sorgen og det utenkelige.

        Omfanget av katastrofen vil man nok uansett ikke klare å ta helt innover seg med en gang, men heller oppdage litt for litt ettersom man kommer i kontakt med berørte mennesker.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *