Sporendring?

Følelsen av overganger formidler at noe er fortid og forbi. En fortsettelse er på vei. Før den kan inntre, finnes en egen tidslomme med merkelappen “avslutninger” (ja, jeg skulle ønske at jeg kunne stenge deg ute, at du ikke fantes). Hos meg setter disse seg som støkk i magen. En “jeg-vil-ikke”-følelse. Protesten mot at noe som har vært fint, skal lukkes inntil. Noe i meg tror at dette innebærer at alt som har vært, forsvinner. Noen ganger virker det slik. Som om alt suges ned i et sort hull. Sommerfuglene kjennes vingeklippet. Nesten døde. I hvert fall har de gått i dvale. Erstattet av sløve spydspisser.

Avslutningen hadde en gang en begynnelse. Da lå det i meg et prematurt og dunkelt håp om at noe kunne skapes av tilsynelatende ingenting. Du, så overrasket jeg ble. Det går jo an, men ikke uten voksesmerter som kan sammenliknes med innvendig tortur. Når livet brytes; å vokse, endres; krever sin kvinne og sin mann. Jeg er ikke en person som ønsker at kaos skal bli forvandlet til orden. En viss orden er jeg for, men ikke en slik som er preget på dypet av skrevne og uskrevne regler og forordninger som gjør at vi tror vi blir bedre mennesker dersom vi lever livet på samme sett. “Jeg kan jo ikke begynne å male – tenk hvis noen synes det er stygt.” Ja, tenk hvis (som om det skal hindre meg fra å finne bevegelse og liv). Som om tanken er at alle skal synge med samme stemme.

Hvis det finnes et A4-liv, tror jeg ikke vi er skapt for å leve så likt som ordet antyder. Vi mister livsgnisten fordi vi blir trette av å tilpasse oss. Vi kjører rundt i gamle spor med fullstendig feil dekkbredde. Spor som er laget av tidligere veifarere som forsøkte å tråkke opp farbare stier i en annen tid. Kanskje gikk de selv i for små sko? Ikke alt skal og bør endres, men vi bør skifte ut plata med hakk i når den forteller oss at vi ikke har noen valg når det gjelder våre egne liv. Hva hvis et allerede abstrakt kunstverk  skal retolkes og tvinges inn i geometriske former? Det kan fortsatt inneha noe abstrakt, men det blir likevel noe bundet, ufritt, dødt – ja, kanskje tilsynelatende ødelagt – over det.

Noen avslutninger peker på stoppskilt, mens andre viser til muligheter som kan skapes. At det finnes rom  for mennesker til å leve sammen der det som får vokse frem er liv, nærvær, orginalitet, og medmenneskelighet. Da blir det rom for meg også til å ta fram malerkosten. Skrive og drømme. Jeg liker ikke avslutninger noe mer av den grunn, men slike bevegelser – sporene av “den og de andre” forsvinner ikke. Utvider heller repertoaret for kjente lyder; skritt som kommer mot meg i grusen, en sang på radioen, et dikt, myggen som biter, en kjent stemme, en konsertopplevelse. Himmelen er den samme, og spenner seg over samme jord uansett hvor jeg går og bor. Det minner meg på hvilket spor jeg er i ferd med å tråkke opp. Ber meg om å ikke ta på andres sko. Det er kun mine egne som passer meg.

___________________

Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Hun gav ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008, illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.


6 years ago

6 Comments

  1. Det er så godt å leseandresord og tankar som er så like mine. Takk.

    Diktet i siste kommentar til meg av Hans Børli har eg lagra på telefonen min,vakkert og sårt.

    1. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om gjenkjennelse uten å kunne si så mye mer enn det. Godt å likne, samtidig som det kjennes ut som om akkurat det også åpner opp for forskjellene, og muligheten for å ta imot hverandre. Men vanskelig det – å ta imot, bli tatt imot…

      Diktet til Hans Børli er sårt, men på en litt ventende måte – håper jeg. Bare la ett snøfnugg lande på meg igjen, så jeg kan kjenne at det var meg det var til.

  2. Hei Maria:)
    Du skriver skikkelig bra!! Likte innlegget ditt godt!! Stå på!
    Gjør du dette bare på hobbybasis, eller har du større planer?

    1. Hei Kari Marie!
      Så hyggelig at du synes det – tusen takk for oppmuntring!

      Jeg driver nok bare på hobbybasis, men å utvide skrivingen er absolutt noe jeg tenker på, og drømmer om å få til en gang!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *