Håp som duger.

Kanskje stemmer det ikke, men min opplevelse er at ordet HÅP, kan bli ett klisjèord. Det gjør meg frustrert, og også til tider sint når håp blir tilnærmet lik det samme som å snakke om “lys i enden av tunellen”, og uttrykket “det er i motbakke det går oppover” og så videre. Det finnes så mange andre ord som jeg heller vil skal assosieres med håp, men jeg kommer ikke til å skrive så mye om det akkurat her.

Når jeg møter ord som de ovenfor fra andre, forsøker jeg å innstille meg annerledes enn når jeg hører eller leser om håp der ordet brukes som noe det er lett å ha. Jeg forstår at medmennesker ønsker meg godt, og at noen situasjoner kan virke så overveldende at andre synes det blir vel håpløst. Samtidig hender det at jeg er i et litt lite forsonlig humør, og opplever at magen knyter seg i møte med positive (dog velmenende) og håpefulle ord. Da kan jeg si at jeg ikke opplever at det er noe lys i enden av den tunellen jeg er inne i akkurat da, og kan få lyst til å legge til at det faktisk er Holmenkollen-tåke også (men jeg gjør det sjelden). Jeg er nok ofte, eller har i hvert fall vært en kvinne (jente) med en for diplomatisk natur. Noen vil kalle det konfliktskyhet (det vil til tider jeg også), men i utgangspunktet tror jeg heller det har handlet om en redsel for å være tydelig, av frykt for å bli kritisert. Hva vil andre si dersom jeg setter foten i gulvet, og sier meg rungende uenig? Det er en frykt som også sniker seg inn i blogg-sfæren. Jeg liker det ikke, men tror også at noe kan være i ferd med å forandre seg. Ikke at jeg skal bli veldig mye mer vrien enn jeg er i dag, men kanskje kan troen min på at det finnes mennesker som tåler et ærlig svar, bli større. For meg kan det å svare på en slik måte (nei, jeg ser ikke så mye lys nå), være med på å gi håpet vekstvilkår. Fordi jeg får være meg.

Jeg ønsker å ha et håp som duger. For å finne et bilde som gir gjenkjennelse hos meg, beveger jeg meg inn i landbrukssjargongen. Jord. Eller som de sier det der jeg kommer fra. JOL (med tjukk L). På de veiene jeg går i livet, trenger jeg at håp også er noe som er like håndfast og konkret som jord. Jord er et bilde på noe jeg kan se, høre renne ned i en krukke, kjenne med hendene. Håp for meg akkurat nå, er det som får meg til å kjenne at jeg eksisterer. Og innimellom finner jeg slike håp. Det kan være mennesker, betongvegger (uten sammenlikning forøvrig), ord eller varme rom. Dette er så konkret, at jeg kjenner at jeg er tilstede, og at jeg kan bli værende der jeg er. Med tunell – og tåkesyn. Det gir meg håp. Samtidig kan det av og til også oppleves som om hendene mine er så numne, at jeg ikke er i stand til å kjenne noe som helst, eller at gode og varmende ord flyr gjennom hodet, forbi hjertet, og blir stående ved siden av meg. Jeg skulle ønske at det ikke var slik, men det er det. Håp og håpløshet er like lite statiske som motet.

Kanskje endrer det seg i løpet av livet hva som får oss til å håpe. Etter hvilken livsfase vi er i, kanskje? Det finnes jo også håp i tro, og utfordringen for meg er å finne ord som gjør at tro blir håpefullt. Jeg finner det av og til. Felles for alt dette, er vel at håp er noe som skal gi liv, skape bevegelse i motsetning til stagnasjon. Det finnes mange temaer knyttet til håp, som er viktige. For eksempel om barn, og hvordan håp styrkes eller kan forsvinne, og sammenhengen dette kan ha med å ha eller ikke ha noen rundt som ser og bryr seg. På fortellingens vis har jeg skrevet litt om det her og her.
Men nok for ikveld. Jeg vil gjerne at du deler noen tanker!

_________________

Igjen har jeg tatt med et vakkert bilde av Lisa Aisato, som er illustratør, forfatter og billedkunstner. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.

Comments

  1. Vet du, må ikke ordet HÅP bli en klisjé – jeg følger tankegangen din, jeg må si at jeg grunner over det samme. De sterke ordene som beskriver ytterpunktene i livet – krig – voldtekt – håpløshet, de brukes ofte i sammenhenger de ikke hører hjemme. Som tabloide forsideoverskrifter… og nå bruker vi disse “krigsoverskriftene” i dagligtalen vår… (En tankevekker dette Maryathome!) Vi må ha med ytterpunktene – og de brukes sjeldent. La oss sørge for at ikke alle ord blir gjennomsnittlige – la oss sørge for at vi har ord som HÅP til de situasjoner vi trenger å uttrykke HÅP…
    Et godt innlegg!
    Ønsker deg en fin dag!

    1. Maryathome says:

      Takk for det, Lokki!
      Jeg synes det er en viktig setning du skriver her: “La oss sørge for at vi har ord som HÅP til de situasjoner vi trenger å uttrykke HÅP.”

      Livet er av og til særdeles vågal balansekunst hvor utfallet er ukjent.
      Det er et skjørt liv som kan ta fra oss det meste, men også gi.
      Kanskje sier, skriver, og snakker vi for lite om subjektive ytterpunkt på en måte som skaper gjenkjennelse, og gir muligheter for møtepunkt slik at ord som HÅP kan få noe annet enn et klisjèfylt innhold.

      God søndag til deg!

  2. Røsslyng says:

    Djup og ærleg tekst som gav meg meir enn ein ting å tenkja på. Kjenner meg att i det med å alltid vera diplomatisk. Tenkte blogging kunne vera ein god sjanse til å tørra å setja ord på tankar og kjensler som ikkje berre vakar i overflata… Men så var det visst brått mange å ta hensyn til her òg..:)

    1. Maryathome says:

      Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier med at det er mange å ta hensyn til i denne bloggsfæren (også). Jeg kunne nok trenge å øve meg på å stå med begge beina i mine egne meninger. Kanskje det av og til er nødvendig for å stå stødig og samtidig bevegelig når det trengs, når andres meninger utfordrer, utvider horisonter, eller får oss til å vaie?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


− 3 = three