Med et blikk på herr Vinter

Foto er tatt av Krystian Olszanski, kilde finner du her.

Du står utenfor døra mi. Du. Herr Vinter. Med en rimete rødstrikka lue i kalde hender. Jeg får nesten en følelse av at du ber om unnskyldning for at du er til der du står med bøyd hode. For at du er så kald. Eller for at du ikke er varmere enn du er. Som om du strever med å passe inn i sammenhengen som ikke er der. Hvilken sammenheng som du ikke passer inn i, vet jeg ikke. Du kommer til oss, og bretter den hvite dyna over alle her nord i uker og måneder hvert år. Samtidig vet jeg ikke om du bryr deg om at pusten min nesten stopper opp. At kroppen stivner til. November, desember. Kanskje januar og februar. Hva er det egentlig du ønsker å fortelle? Har du noe å si? Finnes det et eget språk for oss to?

Du treffer meg aldri med blikket ditt. Og allikevel kjenner jeg at hvite små dun faller lett på kinnet. Melisfnugg uten smak, er det, men smelter også i kontakt med varme. Sånn som skjer når det titter et par barneøyne frem fra en hvit ullue. Ansiktet og tunga som strekker seg ut og opp mot himmelen for å få tak i et av disse fjærlette vidunder. Kanskje treffer du noe i magen hos meg. I stedet for, eller i tillegg til i hodet. Rynkene i panna di er fastfrosset etter lang tids ubevegelighet, og har blitt til furer. De er som lange, dype skispor i en blålig vinternatt. Det er lenge siden noen har tatt turen ut. Det har gjort deg innsunket i et varig uttrykk av overraskelse etter vårt første møte.

Så står vi der, da. Du og jeg. I hvert vårt lille univers av kulde. Betrakter dagslyset som sakte trekker seg tilbake til hvilemodus for å gi natten, frosten og kalde kropper rom til å være. Hvor? Mot hva? Jeg vet ikke.

7 years ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *