Hjemland

Foto er tatt av Rosemary McKevitt. Kilde her.

Det har blitt mørkt ute. Termometeret viser minus elleve grader. Jeg har lagt meg ned med ullpleddet over meg. Skal prøve å bli varm. Det kjennes ut som om kroppen har samlet på kuldegrader fra femten vintre, og først nå har bestemt seg for å slippe de ut. På innsiden av meg. Til og med margen kjennes kald ut. Ikke vet jeg om jeg kan kjenne den (margen,altså), men det er sånn det føles. Som å være kald innenfra og ut. Gjennomfrossen. Samtidig lengter jeg etter krydderlukter, skarpe farger, og musikk som tar tak i hjertet, snur det opp ned, for så å legge det tilbake i sitt ettertenksomme rom. Jeg sitter og forsøker å finne inspirasjon. Til hva vet jeg ikke, men jeg fant tre setninger av Zarathustra som jeg synes beskriver en tilstand, søken og lengsel jeg kan kjenne meg igjen i (kanskje bortsett fra at jeg nok ikke er den som bestiger fjelltopper og tinder, for så å spørre hvor den neste ligger. Verken i bokstavelig eller overført betydning. Jeg bruker nok betraktelig lengre tid på å være “på vei”).

Akk, hvilken tinde skal jeg nu bestige med min lengsel? Fra alle fjelltopper skuer jeg utover fedre- og mødreland. Men mitt eget hjemland fant jeg ikke – hverken rast eller ro fant jeg noe sted.

Skal det føles slik også når det handler om lengsel? Som om det er høye fjell jeg skal bestige? Burde det ikke føles enklere på et vis? Kanskje handler det noe om at en lengsel sjelden kommer alene. Slik som himmelen aldri har en nøytral farge, men er malt med nyanser av dagslys eller nattens mørke, med eller uten stjerner, har lengselen også sin farge. Både av mørke og lys. Skapt av savn. Tomhet. Godhet. Nærvær. Jeg skal forsøke å bestige denne tinden, men sikker på hva som er på toppen, er jeg da virkelig ikke. Hva tinden er, og hvordan den ser ut er jeg vel egentlig ikke heller helt sikker på. Lengselen er på det viset både i hjertet som en uro, og samtidig står den utenfor kroppen, og venter på at jeg skal oppdage den, og hva den har å gi. Det er som å ropes mot det uvisse. Det urolige har taket på meg. Vet hvor mine svake punkt er i kropp og sjel. Fordi jeg vet og kjenner godt at stagnerte fortolkninger stenger og låser, mens fortellinger forsøker å åpne.

Comments

  1. eekageek says:

    Så fin og skjør post. Likte sitatet kjempegodt.

    1. Maryathome says:

      Takk:)
      Ja, det sitatet gir et eller annet nytt hver gang jeg ser på det.
      Det var en del av et intervju i A-magasinet i februar/mars i år en gang.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


− 5 = three