På to steder. Gresset mellom oss. Og om Sofia.

En gåtefull overskrift. Men den handler om å være på to steder. I seg selv. Og utenfor. Om behovet for ei eng når livet kommer inn i de mer mørke nyansene. Og om mennesker – kvinner og menn, som ikke heter Sofia, men som allikevel blir og er en Sofia. Et navn for de som møter. Åpner opp. Der jeg kan velge å ha en aktiv rolle. Fordi speilet i meg møter speilet i deg. Og sammen skapes ikke lengre tid, men rom. Dersom jeg våger.

Lenger enn langt. Er veien vi går. Mellom steiner og ur. Ligger setninger stille på vakt. Klare til å tynge ned skuldre som allerede har stor nok bør å bære. Vil vi klare å gå helt til enden? Hvordan ser det ut. Foran oss? Veien avsløres ikke underveis. Allikevel. Med steg som aldri går foran eller bak. Alltid ved sida. Ser vi med undring at mysteriet skjer allikevel. At en dag i en svalende eng. Med himmelvendt blikk mot lyseblå uendelighet. Holder et stykke på vei. Et steg om gangen. Er alt vi kan gå. Og lenger enn langt blir straks kortere nå. Når jeg er blitt vi, og kanskje et oss. Børa blir til tider som fjær å regne. Når tida oss i mellom ikke lengre er tid. Men åpne rom og takhøyde for liv.

7 years ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *