Nærhet til tiden.

Det er varmt og strevsomt å stå midt i et goldt landskap. Kunne vært uutholdelig. Jeg trodde det skulle være lite skygge i slike perioder som dette. Og idet tanken holdt på å få fotfeste, dukket du opp foran meg. Trofast som alltid. Skulle jeg beskrive din usynlige tilstedeværelse i bilder, er du et stort. Bredt. Grønt og skyggefullt tre. Mitt tre. Som alltid dukker opp selv om jeg frykter at du er borte. Du har fulgt med lenge. Allikevel. Våger jeg nesten ikke å se over haugen der steinrøysa sakte har bygget inn ly for andre langs veien. Du står der midlertidig. I mitt åpne rom. I ørkenlandskapet.

Men i dag. Nå. Er det viktig at du blir stående der. Jeg ønsker deg velkommen. Har satt meg ned. Lener hodet mot stammen din. Og blir værende en liten stund til. Før det igjen blir tid for å røre på seg. Lete etter nye rom. Bevegelse. Tilgjengelighet. Fordi veien er lang. Tar jeg i mot det som kommer av roligere dager. En dør kan åpnes der jeg minst venter det. Og et vindu lukkes. Et trappetrinn om gangen. Er nok. Et øyeblikk. Nærhet til tiden.

8 years ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *