En sang…

Stå stilla i smärtan

Stå stilla i smärtan,
rotad i det som är ljus i dig.
Låt svärdet gå genom dig.
Kanske det inte alls
är ett svärd.
Kanske det är
en stämgaffel.
Du blir en ton.
Du blir den musik
du alltid längtat efter
att få höra.
Du visste inte att du var
en sång.

Ylva Eggehorn,
i Andrum om brustenhet, tillit och tro 1997:53

Smerte er en del av livet. Det betyr ikke at dens tilstedeværelse er enkel å forholde seg til. Det er bare en kontrastfylt sannhet og konstatering. At livet også etterlater dype smertepunkt og avtrykk. I kroppen. Psyken. Sjelen.

Sårbarheten vår gir oss stadig nye utfordringer å være til stede i. I inn – og utpust ligger det kanskje en slags begynnende aksept av egen tilstedeværelse her og nå, men til og med det å la pusten få leve sitt eget og nødvendige liv, kan være vanskelig. Jeg tenker at det på mange måter ligger en godt skjult hemmelighet i det Ylva Eggehorn skriver om. “Du blir den musik du alltid har längtat efter att få höra.” Jeg er ikke en person som orker å stå stille i smerten. Det gjør for vondt. Men ordene som hun skriver, gjør at jeg snur meg halvveis i døråpningen. Eller blir sittende. Håper noe jeg egentlig ikke våger å håpe. Sier noe jeg kanskje egentlig ikke våger å si. For jeg ønsker å bli den musikken jeg har lengtet etter å høre. For å synge den sangen som er min. Med alle dissonansene. De høye, skjærende lydene som gjør at jeg bare vil holde for ørene. Og så de myke tonene og den lengselfulle klangen som av og til møter meg. Gjør sangen kontrastfylt, men ikke uten lengsel.

7 years ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *