De usynlige

Dette er del fem i fortellerrekken.

Du så på klagetreet mitt oftere enn jeg gjorde. Det var der du var nærmest, men ikke fikk slippe til. Av og til kom jeg nær deg. Satte meg ned. Så på de etter hvert over førti glassbitene i ulike farger som var festet med ståltråd rundt tykke og tynne grener. Blå. Blanke. Sorte. Hav. Lengsel. Håp. Mørke. Ord som i dag gir meg assosiasjoner til disse turene jeg tok ut til deg. De varte ikke så lenge om gangen. Kun korte visitter ble gjort når jeg kjente at jeg ønsket å hjelpe deg til å lete etter språket. Jeg hadde forstått at du hadde mistet det tidlig. I din irrgrønne alder. At tapet var fryktelig for deg. Ofte ble jeg forhindret fra å komme til deg. Det kunne være lange pauser på måneder og år. Det er nå du minner meg på at jeg må flette inn en til i fortellingen. Du sier at det er viktig at jeg gjør det, og spør om jeg husker kvelden og natten da jeg satt under treet med hodet i hendene. Dette er blitt like mye din fortelling som min, og jeg tenker vel at du kan ha rett. La meg forsøke.

Den kvelden og natten som slettene ber meg om å fortelle om, virket og virker fremdeles som flere år som beveger seg mellom både fortid, nåtid og fremtid. Jeg hadde satt meg ned under treet for å puste ut. Jeg var sliten og hadde formet hendene som en skål oppå de bøyde knærne. Hodet hadde jeg lagt oppå. Jeg hadde forsøkt å snakke med deg i mange timer, men du lå bare der, lysegul på vei til å bli lysebrun. Hvorfor ville du ikke snakke? Jeg forsto at du var uendelig trist, og gav deg ingen skyld for ditt manglende språk, men kjente meg frustrert. Jeg husker at jeg reiste meg opp. Knyttet hendene mot den nattsvarte himmelen og skrek: ”Hvorfor har du tatt språket fra slettene? Ser du ikke hva som skjer? Vil du ikke at den skal se frodig og grønn ut? Ikke la det som er knust ødelegges mer!” Om jeg fikk svar? Nei, jeg gjorde ikke det. Kanskje var det det som gjorde at natten virket så uendelig lang. Som mange, mange år med en taushet så bunnløs at selv ikke lyden av vann nådde frem, men fortsatte å falle og falle. Ned i et tilsynelatende bunnløst mørke.

Bildet er hentet fra Flickr. Kilde her.

De andre fire delene i fortellingen:
Del fire: Du er en del av meg
Del tre: Slettenes stille melodi
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg

7 years ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *