Å holdes oppe av sin egen vekt

Å holde tak i. Kurve hendene varsomt rundt. Ta godt vare på. Favne om. Assosiasjoner jeg får til et spørsmål jeg av og til stiller meg selv. Hvordan ta vare på noe slik at det blir eller forblir helt?

Skatten holdes. Av barnehender. Som om den var verdens siste. Gravd frem fra en sliten åker med fuktig jord. Den er tilsynelatende hel. Rund. Kledd i sølvrustning med brister i rosa og gulorange. Små biter som tilfører varme. Var ivaretatt og pakket forsiktig ned i en gråfarget eske. Ble løftet opp fra flere lag med gulnet silkepapir. Støvet ble pustet av. Deretter festet fast i en tynn og nesten gjennomsiktig silketråd. For så å henges i vinduet. Der svever den. For mitt øye ser det ut som om den holdes oppe kun av sin egen vekt. Eller luften omkring den. Og tanken treffer meg.

Det er ikke alltid at det er slik. At den vakre skatten henger i vinduet og speiler seg i glassflaten. Opplevelsen kan heller være at jeg holder biter av en skatt i hendene. Jeg forstår ikke hvordan bitene ville se ut dersom de var en helhet. Vet ikke hvordan de knuste. Aner. Stadig mer. Jeg forsøker å lime de sammen. Til skikkelsen jeg aner. Det går ikke. I stedet dannes et nytt bilde av det knuste når jeg legger bitene på bordet foran meg. En og en. Og jeg drømmer igjen. Om vingeløshet og vinger. Om ufrihet og frihet. Små og store skritt. Jeg hegner om. Fordi jeg vet om en skatt. Og jeg vokter og verner den. Med mitt liv.

Kilde foto.

8 years ago

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *