Et mosaikkbilde

Fortsettelse av Penselstrøk og undring.

Jeg har satt meg ned. Har blikket festet på deg. Paradoksene kjennes nærme og samtidig langt unna. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Hva jeg skal tenke. Om jeg kan håpe. Hva jeg skal håpe på. Du har satt stolen din to meter unna min. Har lent deg bakover, og hviler hodet mot den høyre hånda. Rynkene i panna forteller meg at du tenker. Samtidig ser det ut som om du betrakter meg. Et mosaikkbilde av undring og spørsmål. Tidvise svar, mørke dager og håp. Du har lagt til side maling og pensler. For en periode. Er rollene byttet om? Er det jeg som ser deg nå? Som skulle ønske jeg kunne fange deg inn. Og allikevel ikke fange, men mer finne. Lete meg frem til trekkene dine. Forsøke å beskrive deler av deg med ord. Og allikevel kommer ikke ordene tett nok opp til virkeligheten og ektheten. Kanskje trer et ønske tydeligere frem. Om å se fra mer barnlig synsvinkel. Barnet som ser det vakre. Og beskriver. Lite opptatt av hva det vet, kun hva det kjenner. I spontanitetens lystige og snublende nærvær.

Det er levd liv. I øynene dine. Du hegner om det menneskelige. Beskytter med undringen din. Jeg leter etter nye språk. Forsøker å gå bort fra ordene. De som frem til nå har vært min pensel og mine henders og fingres uttrykksform. Og allikevel klarer jeg ikke rive meg helt løs fra ord. Men de er kun som en midlertidig skysstasjon. Jeg venter på at noe annet skal hente meg inn. Tider da det kjente skal byttes ut med det navnløse. Ikke det anonyme, men mer det som ennå er usignert. Jeg ser dine bevegelser. Tar imot. Du er nærmere. Men verken bastant eller konstant. Mer dynamisk. Kanskje forsøker vi begge å forlate det kjente, og gå inn i noe ukjent. Til plassen uten ord. Stedet med bevegelse. Bak det kjente, erkjennbare. Inn i erfaringen og livet. I dunkelhetens undring stiger lyset varsomt og stille frem. Og vi bøyer oss begge mot noe som undrer. Som rører.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


× three = 27