Kampvilje & lengsel

Kampvilje. Den som gjør at jeg biter tennene sammen i besluttsomhet. I billedlig forstand knytter nevene, fast bestemt på at dette skal gå. Uansett hva som kommer i min vei. Og samtidig arter den seg også som en dyp lengselen etter å kjempe for liv, endring og håp. Lengsel og kampvilje om hverandre i dager som kommer og går. På sett og vis kommer dagene ubemerket, og samtidig overhode ikke. De setter dype spor i meg uten kanskje å registrere at de gjør det. For dagene bare er. Det var en i går. Er en i dag. Og med stor sannsynlighet vil den også vise seg i morgen. Dagen og det som følger den. Og samtidig. Dagene som er nå, eier jeg ikke krefter til å kjempe så veldig synlig og innbitt. Kanskje kjenner du deg litt igjen. Skulle gjerne gått med rak rygg. Kjent hvordan motet ble bygd opp i deg. Byggeklosser av styrke, tydelighet og grenser. Innimellom er det bare ikke slik. Viljen renner ut av deg når du setter føttene på det kalde tregulvet om morgenen for å stå opp. Som om den bare forsvinner i et eller annet mørke som utydelig legger seg rundt kroppen. En uvelkommen omfavnelse. Jeg vil gjerne ha vilje til å kjempe, men kanskje enda mer evne til å lengte. Hva gjør jeg de dagene jeg ikke har en slik vilje eller evne? Ikke orker? Jeg har funnet ut at jeg innimellom trenger noen som kjemper med meg og også av og til for meg. Som lengter med meg. Og håper for meg. I dag kjenner jeg at jeg lar den unge kvinnen nedenfor få bli et tydelig uttrykk for det jeg ønsker. Selv om jeg ikke orker det selv akkurat nå, gir jeg ikke slipp på at kampviljen er en del av meg. Bare at den er usynlig akkurat nå. Jeg kjenner den ikke. Da kan jeg se på henne, og tenke. I dag kan du få gå foran meg. Kjempe for meg. Lengte med meg. Og så går jeg bak.

Skulpturen er laget av keramiker Elisabeth Helvin. Bildet brukes etter godkjennelse fra henne. Mer av hennes kunst, kan du finne her.

8 years ago

  1. Fantastisk dame å ha som frontsoldat i krigen. Hun er også en svært god trøster og søster. Jeg henger meg på i kampen mot onde dager og lengselen etter frihet og fred.

    Når jeg ser den dama, tenker jeg på utsagnet til Virginia Woolf: “You can’t find peace by avoiding life.”

    Den boksedama der går ikke noen omveier. Hun går rett inn i bokseringen. Hun er ikke redd for å få seg en på trynet. Hun slår tilbake. Kanskje burde vi alle vært utstyrt med boksehansker i dette livet.

    1. Jeg er glad for at vi går sammen i den kampen!

      Utsagnet til Virginia Woolf er en fulltreffer – men,
      du verden hvor mye det krever å ha en slik
      innstilling til livet.
      Derfor
      er det fint å ha noen
      å gå sammen med;
      å ha noen å kjempe,
      håpe
      og lengte sammen med.

      Himmel…
      Glimt av himmel…

      Jeg synes jeg gjenkjenner noe av det motet, jeg.
      Hos deg –
      jeg beundrer deg!

  2. For en tekst.
    Jeg føler virkelig din lengsel.
    Jeg skal lengte for deg – og med deg, og like fort som kampviljen forsvant kommer den tilbake.
    Den er der, den bare hviler litt.
    Ønsker deg alt godt!
    Klem Lokki

    1. Takk for gode ord, Lokki!

      Ja, jeg tror kampviljen tar seg en hvil:)
      Den har skjult seg akkurat nå,
      men kommer nok tilbake en gang –
      når den finner det for godt.
      Samtidig kjenner jeg det er viktig å velge
      hvilke kamper jeg vil kjempe.

      Det er fint å ha noen å lengte sammen med.

      Klem tilbake til deg

  3. Kampvilje er godt å ha da man har kommet til bristepunktet. Faktisk kan bristepunktet forflyttes noen hakk om man har kampvilje. Vilje i det hele tatt er avgjørende for om det skal briste eller bære.
    Det kan være tøft å gå veien alene, men jeg kan ikke gå den med deg, synger Bjørn Eidsvåg. Og det er sant, men vondt.
    Det er bare en selv som kan kjempe, hente frem kraft og vilje.
    Jeg vet ikke om du skriver om deg selv her og at jeg burde kjenne til historien for å forstå eller om dette er tanker du har mer generelt om livet?
    Du skriver flott og lekent, Maria.
    Det er nesten så jeg lurer på om du er født i vektens tegn. 🙂

    Ha en fin dag Maria.

    1. Bjørn Eidsvåg skriver og synger:

      Eg ser at du e trøtt
      men eg kan ikkje gå
      alle skrittå for deg
      Du må gå de sjøl
      men eg vil gå de med deg
      Eg vil gå de med deg

      Vi må gå selv, men trenger ikke gå alene.
      Kanskje kan vi finne noen vandringskvinner eller vandringsmenn
      som vil gå sammen med oss.

      På denne bloggen forsøker jeg å skrive om livet generelt,
      men innimellom blir det også om mitt liv spesielt.
      Dette var vel et av de mer personlige innleggene.
      Men jeg liker at du stiller spørsmålene –
      undrer deg.
      Som du kan se av gjesteboka mi har jeg ME,
      så jeg bruker en del tid på å skrive og tenke,
      alt etter hvilken rekkefølge de kommer i.

      Jeg er nok født i skytten:)

      Takk for gode ord –
      jeg håper du har en god dag også, Alva!

  4. Hei.
    Ja, jeg har forstått at du har ME.
    Håper du har fine dager også og kanskje du er på bedringens vei?

    Beklager jeg skreiv litt feil, men jeg mente at det meste må du gjøre alene, man har bare seg selv til syvende og sist, var det jeg mente. Vi må gå selv, men vi trenger ikke å gå alene. Vi kan kanskje finne noen som vil vandre med oss eller ved siden av oss, men vi er allikevel helt alene.
    Så det gjelder å finne roen, freden, kraften og styrken i oss selv.
    Det kan virke tøfft, men sant..
    alva

    1. Det er et vanskelig spørsmål du stiller.
      Om jeg er på bedringens vei.

      Jeg kjemper for, og lengter etter den dagen
      da jeg kan svare et rungende ja på det spørsmålet.
      Det er ikke enda, dessverre, men en gang…
      I hope!

      #Finonsdagskveldtildeg

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *