Å gå uten sko – om glasskuler & håp

Bare føtter mot varmt svaberg. Hvitt bomullstøy flagrer i lufta på naboens runde klesstativ. Vinduene er åpne på vidt gap, og speiler latter og blomsterfarger / Barfot på kaldt gulv. I peisen brenner tørr sommerlagret ved. Varm drikke i dype kopper. Mørkemåneder / Bare føtter i vinternatt og sommernatt. Klokka på veggen tar ett og ett sekund om gangen – evig taktfast. Årstider etter årstider langs kalenderlinja. Kronologisk hopper de aldri over en dag.

Årstida vi er inne i nå er ikke helt riktig for å gå barfot. Jeg tror jeg ville tatt på meg skoene ganske raskt igjen. En ting jeg lurer på er om det finnes flere måter å gå barfot på? Går det an å ta av seg skoene og gå barfot i billedlig forstand? Tanken er at inntrykkene ville kommet litt nærmere. Kanskje det kan handle om å komme nærmere barnet? Går det an å knytte det å gå barfot opp mot det å håpe? Jeg tror kanskje det kan lære meg noe. Det er ikke alltid at håpet ligger i det åpenbare. Av og til må jeg se forbi det tydelige og inn i det utydelige. Det kan være mye vi går glipp av ved å gå med skoene på hele tiden. Potensielt kan det å gå barfot være som å holde glasskuler i hånden mens solen skinner, og etterlater seg en regnbue av farger.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


9 − six =