Du kjenner til den du også, kanskje? Gleden. Ved å være god nok. Det er en mangefasettert glede med både snert, ironi og oppmuntring på lager. Bare tenk deg: du jogger i rolig tempo ned en bratt bakke. Midt i bakken suser syklistene forbi mens mosjonistene synes å ha ti ganger lettere steg enn deg. I og med at jeg har litt lett for å ville nå målene mine før jeg når de blir jeg litt spak av slike “forbisusinger”. Det er da jeg er ute etter at noe i meg i stedet for å presse meg hardere, sier: du er god nok. Ikke prøv å sammenlikne deg med han som har holdt på med motbakkeløp i fire år (og forøvrig – du er faktisk ute og jogger selv). Når hodet mitt ikke er alt for langt nede i sammenlikningssanden får denne gleden meg til å rette ryggen og løfte hodet. I hvert fall litt. God nok. Ja, kanskje det stemmer.
Sammenlikningsfaren er stor. Er ikke dette noe alle mennesker gjør? Vi begynner når vi er små og sammenlikner hvilken pappa som er sterkest (og der jeg kommer fra – hvem som har størst traktor). Når vi blir litt mer etablerte sammenlikner vi naboens hage med vår egen og tenker at to, små, grønne tomater ikke er noe mot naboens hele ti solmodne, røde. Både i bloggverdenen og i verdenen utenfor tror vi at vi er svært sammenliknbare uten å ha sammenlikningsgrunnlag fordi vi er så ulike som mennesker. Det vi gjør er å “dytte ned” noe ved oss selv: egne erfaringer og egenskaper og tenker at “alle er så mye bedre.” Det kommer lite godt ut av denne typen sammenlikning (og forøvrig er jeg veldig fornøyd med grønne tomater på en tomatplante jeg trodde var død).
For min del handler disse første augustdagene om høsten. Jeg søker jobb etter å ha vært studine en stund. Jeg skal bevege meg inn i et annerledes felt. Også her er det lett å glemme “god-nok-tankegangen”. Tankene mine handler fort om at alle andre har mer erfaring og har jobbet lengre i “gamet” enn meg. “God-nok-gleden” er realistisk og forteller meg at dette jo faktisk stemmer. Andre har mer erfaring og lengre fartstid (takk for den). Så kommer snerten: er du ikke der for å lære,da? Eh, jo, men er det godt nok? Jeg ønsker virkelig å lære, få mer erfaring innenfor felt jeg engasjerer meg i. Deretter kommer oppmuntringen: ja, hvorfor skulle ikke det være godt nok? Jo, jeg synes det skal være godt nok. Skulle ønske det var godt nok. Og fortsetter å øve meg, henter inn ord som fyller på min “god-nok-konto”. For det skal ikke så mye til for å oppmuntre meg. Det skal kanskje ikke så mye til for å oppmuntre og varme deg heller?
“Du er bra må du huske. Uansett,” traff meg her om dagen. “God-nok-gleden” realitetsorienterer på en konstruktiv måte, gir gode og nødvendige dytt, og forteller at det finnes et godt nok. For en lettelse!
_____________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget
