“Skrikekoret”
Det var ikke uniformene som satte skrekken i meg. Jeg har hatt “uniformsplikt” en periode i løpet av livet (så langt). Fra jeg var 12 til jeg var 15 år sang jeg i jentekor med 120 andre jenter. Det gav uendelig mye mer enn det tok. Av slike ting som bare fellesskap gir. Tilhørighet. Samhold. Formidlingsglede. Her fikk jeg delta i en sammenheng hvor jeg gav av meg selv, og det var godt nok. Det var aldri noen som stilte spørsmålstegn ved om jeg hørte til. Om jeg var god nok. Jeg var tilstrekkelig. Smilet krøp fort fram. Jeg tror blikket gnistret. At pusten kom forholdsvis lett og var dyp nok. Familie ble bedt og dratt med på diverse konserter, og jeg ser for meg at det var flott å sitte i benkeradene når klangen fra 120 jenter steg ut i rommet. Det var disiplin og alvor, men ” a lot of fun.”
Det var ikke uniformene som skapte “skrikekoret” (det var ikke et kor inne i bildet i det hele tatt). Dette forholdsvis unisone og bestemte koret av stemmer som sier at jeg ikke er god nok. Det er en stadig usikkerhet. En følelse av å komme til kort. Det skal få stemmer til for å lage slike “skrikekor”. Dessverre tar det lengre tid å bygge noe opp enn de få sekundene det tar å ødelegge. For meg handlet det om at sangen som var en av mine store gleder ble tatt bort. Jeg ble stemplet som ikke god nok, og jeg trodde på det. Gleden forsvant, og frykten satte inn. Jeg har vært litt for lite sint i betydningen at jeg kunne satt tydeligere grenser. I etterpåklokskapens navn tenker jeg at jeg gjerne skulle sagt i fra til noen i stedet for å vente i flere år. Jeg har protestert litt i det stille. For min egen del. Deretter har jeg skjønt at det ikke bare gikk ut over sangen, men også stemmen min generelt. Derfor tror jeg kanskje det er nyttig å hente tilbake noen av de gode klangene samtidig med at grensene krittes tydelig opp. Når utilstrekkelighetsregimet dukker opp har jeg funnet ut at det er godt å skrive. Det er en av de måtene jeg velger å ta tilbake stemmen på.
Tenk på hvor mye det går an å bruke stemmen til. Vi kan skape vakre ord, avstand, forakt, sorg og sinne. Med stemmen bergtar og favner vi. Tråkker på og skyver vekk. Vekker undring og kvalme. Akkurat i dag vet jeg ikke helt hvordan veien min ser ut videre. Hva jeg skal gjøre til høsten. Hva jeg skal bruke tid på. Men jeg kjenner at min stemmeleting har ført meg inn på en sti der engasjementet mitt frekventerer ganske ofte. Noe av det som har blitt tydelig for meg er at jeg vil kjempe for at mennesker ikke skal bli fratatt stemmen sin. Dersom noen mener de har større rett til å heve stemmen på bekostning av andre, blir jeg frustrert. Det er ikke slik det skal være. Alle trenger vi stemmen for å uttrykke hva vi føler, vil og tenker. For meg har min opplevelse blitt en vekker rundt begrepet makt. Vi har den alle – i større eller mindre grad. Vi prøver å få viljen vår gjennom selv om andre er uenige. Dette handler i utgangspunktet ikke om at makt er farlig – selv om vi ofte ser eksempler på maktutøvelse der mennesker tråkkes på, og der menneskelighet ikke tas hensyn til. I dette blogginnlegget handler det mer om at vi trenger å være oppmerksomme på konsekvensene av å ha makt. Kanskje kunne vi trenge en “Vær-varsom-plakat”:
1.Vær klar over og innse at du har makt
2. Vær takknemlig for alt det gode du kan være med på å skape sammen med andre
3. Med makt følger ansvar – ta det
4. Misbrukes makt får det store følger
5. Lytt og vær tilgjengelig for tilbakemelding fra medmennesker
Denne plakaten kunne helt klart vært lenger. Det er bare å komme med tips! Det jeg har funnet ut er at jeg ikke ønsker at “skrikekoret” skal få førsteplassen hos meg. Jeg tar ikke ansvar for det som skjedde, men jeg forsøker så godt jeg kan å ta ansvar for å gjøre noe med det. Det kan være effektfullt å si til “skrikekoret”: “Du tok feil den gang. Vet du det? Du tar feil i dag også!” For jeg vil være meg, jeg vil høre til, og tror at min stemme også har en plass.
___________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Se meg! Om barns behov for å få være seg selv.
Barn er utsatte og sårbare. Som voksne vet vi at det ikke er særlig lett å være rolig og fattet når livet ramler sammen. Slik kan det selvfølgelig også være for barn. Det kan være vanskelig å fokusere på naturfag, matte og norsk når hodet er fullt av tanker og bekymringer som bare du vet om. Samtidig er det kanskje ikke alle barn det er like lett å gi oppmerksomhet, anerkjennelse og bekreftelse. Det kan være vanskelig å se de barna som skaper negativ oppmerksomhet, bråker eller forsvinner i mengden. Samtidig er det viktig å huske på at ikke alle barn er der at de har kapasitet til å følge opp skolen. Konsentrasjonen kan ha forsvunnet mens tankene er rettet mot hva som skjer hjemme. Kampanjen som Unicef har lansert i dag handler om de barna som virkelig trenger at noen ser dem, men som det kanskje ikke er så enkelt å gi oppmerksomhet.
Å være “bråkete” eller “usynlig” kan handle om at det går med for mye energi til å tenke på hvordan mamma har det fordi mamma er syk, eller hvordan det skal gå å komme hjem etter skolen fordi pappa kan bli sint og slå. Barn har behov for trygge og forutsigbare omgivelser slik at livskreftene får spillerom. De har behov for å kjenne at de hører til, og de trenger rom der de kan være seg selv. Vanskelige livssituasjoner kan gjøre at barn har lite energi igjen til det som foregår utenfor hjemmets fire vegger. De trenger at noen hjelper dem til å forstå hva som skjer, og tar seg tid til dem. For det er ikke enkelt å fortelle noen at mamma er syk når hun har vært det veldig lenge. Da burde det vel ha gått over snart? At pappa kan bli veldig sint og slå, er heller ikke så lett å fortelle til noen. Slike situasjoner kan føre til at barn ikke klarer eller orker å henge med på skolen fordi livet er for vanskelig. La meg komme med to eksempler. Navn og de to korte beskrivelsene er oppdiktet.
Marius har en mamma som har vært syk i mange år. De snakker ikke om dette hjemme, og all usikkerheten har ført til at Marius sine følelser har blitt til en stor, svart klump inni ham. Han blir sint på læreren fordi han ikke klarer å konsentrere seg om leksene og gjør det dårlig på prøver. Han forstyrrer de andre elvene, og er sjelden stille i timene. Sist uke knuste han et speil på guttedoen slik at han begynte å fossblø. Han nekter å være sammen med vennene sine fordi han synes de er dumme. Det er ikke så vanskelig å se for seg at Marius kan synes det er vanskelig å klare hverdagen. Han er lei seg for at moren er syk, men det vises ikke. I stedet er han sint, bråker og slamrer med dørene.
For Kristine er det skummelt å være hjemme. Pappaen hennes kan bli veldig, veldig sint. Da slår han. Det kjennes utrygt ut å være henne. Hun føler seg usynlig, og er nok ikke den som får mest oppmerksomhet på skolen. Når læreren spør henne om leksene svarer hun alltid riktig, men hadde du sett henne ville du tenkt at hun nesten gikk i ett med veggen – uansett hvilken farge veggen måtte ha. Hun sitter ofte på jentedoen i friminuttene – gjerne i fjorten minutter, og bruker ett minutt på å gå inn igjen i klasserommet etter pausen. Hun er mye redd, men forteller ingen om hvordan hun har det – hvor skulle hun fått ordene fra?
Kampanjen som Unicef lanserer i dag heter Elsk meg! Gjennom filmsnutter, ord og bilder blir det tydelig hvor viktig det er at barn har voksne rundt seg som ser dem. En voksen som gir stabilitet, trygghet og varme kan være nok til at barn opplever at det finnes rom der de kan være seg selv, at noen ser hvem de er bak merkelapper som “den bråkete” eller “den usynlige”. Unicef sin kampanje vektlegger at barn har behov for at noen setter seg ned med dem, tar seg tid til å høre, og hjelper barn til å forstå at det ikke er deres feil at mor er syk, eller at pappa blir sint og slår. Klikk deg inn her for å lese om hvordan du kan bidra!
___________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
14 comments