Gymblokkaden.
Bevegelsesblokkaden. I forrige blogginnlegg nevnte jeg så vidt min opplevelse av utenforskap i gymtimen. Jeg var den i klassen som ikke likte fysisk aktivitet (det er godt mulig at vi var flere, men det husker jeg ikke). Jeg følte jeg kasta for kort (noe jeg for så vidt gjorde), hoppa for lavt (ja; det også), og gled for raskt bakover på skiene på den obligatoriske skidagen (rubbing, voks, sier du?). Etterhvert utviklet dette seg til en bevegelsesblokkade. Jeg trodde ikke at bevegelse og aktivitet var noe jeg kunne få til. Jeg kom inn i en spiral der det jeg gjorde forsterket opplevelsen av at dette dugde jeg virkelig ikke til. Se bare for deg at du er et barn som ikke er spesielt glad i gym, og så får du følgende beskjed i timen: “I dag skal dere hoppe bukk. Dere stiller dere bare opp på en rekke, og hopper én og én”. Jo, takke meg til. Slike beskjeder traff i hvert fall meg midt i magen med påfølgende tanke; “Å, neeeei… Hvordan skal jeg overleve dette? Jeg kommer jo knapt opp på bukken en gang.” Her kviet jeg meg til gymtimen, og i tillegg skulle jeg hoppe dårlig sånn at alle kunne se det? Slik var det med mange ting, og logikken er jo der. Det hadde blitt utrolig mye krøll, knuffing og potensielt sure miner dersom alle skulle løpt 60 meter på en gang, hoppet bukk eller kastet ball. Spesielt i en klasse på godt over tyve elever. Som du kanskje forstår er dermed ikke denne bloggposten et forsøk på å produsere “Manualen for lærere til elever med bevegelsesblokkade”. Nei, dette er et forsøk på å si noe om hvorfor fokus på prestasjoner ikke nødvendigvis er den eneste og alltid mest farbare veien mot økt bevegelsesglede.
Bevegelsesrevolusjon? Sist uke hørte jeg på radioen at det er færre barn som tar idrettsmerket for å teste utholdenhet, styrke, spenst og hurtighet. I Aftenposten uttrykte Margit Vea bekymring for “søppelmattrenden”, og snakket varmt om de gode matvanene og “matrevolusjon”. Jeg har aldri stått på barrikadene når det kommer til utrop som “Økt fysisk aktivitet i barneskolen”, “Barn må bevege seg mer” og “Lær barna bedre vaner, og mindre PC-bruk”. Alikevel blir jeg bekymret for barn (og for så vidt også for voksne) som ser på aktiviet og bevegelse som et “uff” og et ork , men først og fremst noe de ikke mestrer (sikkert fordi jeg kjenner meg så godt igjen). Det som bekymrer meg, er at gleden, interessen og de gode opplevelsene av flere forskjellige grunner blir borte og erstattes med en opplevelse av å ikke få til noe som så mange fokuserer på at vi bør få til. Jeg er ikke pedagog, gymlærer eller ernæringsfysiolog, men har allikevel ment en stund at vi trenger mindre pekefinger, og mer oppmuntring, støtte, heierop og fantasi når det kommer til å øke aktivitetsnivå hos både barn og voksne. Kanskje skulle vi forske mer på hva som skaper glede når det kommer til aktivitet, og ta på alvor det faktum at for noen er ikke bevegelse forbundet med lek og moro, men klump i magen, bekymring og uro.
Onkel i Amerika. Jeg har en klok onkel (han er ikke fra Amerika, men det gjør ingenting) som har en gave når det kommer til å oppmuntre til aktivitet. Jeg har oppdaget noen hemmeligheter i møte med ham og andre som gjør at jeg har begynt å stikke tåa på utsiden av min egen bevegelsesblokkade. Kreftene tillater ikke alt for mye enda, og jeg har ikke helt forsonet meg med at noe av det som har bidratt til å sette meg utenfor, allikevel kan være positivt og fint. Samtidig tror jeg nøkkelen til større bevegelsesglede handler om å se mennesker, skape trivsel og mestringsfølelse. Når det kommer til aktivitet ønsker jeg at vi skal være flinke til å oppmuntre, skape interesse og legge til rette for gode opplevelser. Vi er forskjellige, og trenger jammen ikke “enda en ting vi burde gjøre som vi ikke føler vi mestrer, orker eller får til”? Min gym – og aktivitetsblokkade har i hvert fall hatt godt av å møte mennesker som sier; “ta deg tid”, “hva trives du med da, Maria”,” hør etter på kroppen din”,” ikke gå for hardt ut.” Og husk; de tre viktigste stegene er alltid (i denne rekkefølgen): trivsel, trivsel og trivsel.
__________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Veikrysset mellom utenforskap og fellesskap
Er det livets uutholdelige tunghet at vi forsøker å skape andre mennesker i vårt bilde? Hva ville skjedd om vi omfavnet menneskeligheten som fellesnevner i stedet?
Et “vi” som inkluderer. Var du en av dem som grudde deg for å gå bakover i skolebussen om morgenen på grunn av “de store gutta”? Var du “den eneste” som kom godt over ti blank på sekstimeteren(det kunne hvertfall opppleves sånn fordi det kun var de som løp på “akseptabel” tid som sa noe), eller fikk du kanskje høre at du ikke kunne synge, eller sang falskt? Jeg var det; en av de som grudde seg til bussturen på grunn av “gutta på bakerste rad”. Det var frykt fra min side; jeg var jo ganske liten og lav, men fra deres side handlet det nok om at noen hadde skapt så mye redsel i dem at de måtte få den ut på noen. Jeg var nok ikke den første eller siste. Jeg var aldri særlig glad når skoleklokka ringte inn til gymtimen for jeg klarte jo “ingenting”; det var i hvertfall min opplevelse. Jeg likte ikke å stupe kråke, løp ikke fort nok, og hadde vannskrekk (i ettertid tror jeg at jeg kunne trivdes godt med både det ene og andre, og får heller bruke tid på å oppdage det gode i voksen alder). At jeg synger falskt har jeg aldri fått høre, men at stemmen min ikke passet helt inn ble formidlet av noen som hadde litt for mye autoritet. Denne bloggposten handler ikke om min tid som skoleelev, men jeg ønsker å gi mer eller mindre ufarlige eksempler som sier noe om hvor lite som skal til for at noen kjenner seg utenfor i samfunnet. Det er kun snakk om noen sekunder (eller kanskje til og med hundredeler), en hånlig latter, eller en bemerkning som kom veldig skjevt, ut, og ble sittende i lenge. Veien dit at “vi” ikke inkluderer “meg” eller “deg” er kort, og det er enkelt å lage kategorier der “de” er mindre verd fordi “de” ikke er som “oss”.
Mellom utenforskap og fellesskap. Hvordan ville du ønske å bli møtt hvis du var gutten som spredde frykt fordi noen hadde plantet så mye redsel i deg at du måtte få den ut, og ikke visste om noen annen måte enn å ta de som var mindre enn deg? Hva ville du trengt dersom du var den som unngikk å synge fordi noen hadde fortalt deg at stemmen din var feil? Spørsmålene og fryktene våre endrer karakter når vi blir voksne. Vi bekymrer oss mer for økonomi, ferier, tidsklemma, oppdragelse, og om vi gjør jobben godt nok. Mens vi tenker mindre på skolebusser, pugging av pensum og plagsomme friminutt (kanskje?). Allikevel tror jeg ofte det er noe som gir gjenklang i oss når vi hører andre fortelle om seg selv fordi vi alle ønsker og lengter etter å bli møtt for dem vi er. Vi trenger å få utvikle kreativiteten vår, vi trenger å høre til, kjenne at noen er glad i oss, at det spiller en rolle at vi er til og beveger oss rundt på denne jorda. Hvis jeg var den redde gutten, den sangglade som mistet stemmen, – ville jeg ønske å bli møtt med raushet. At noen gav meg tid og rom til å finne ut av hvem jeg var og ønsket å være. Jeg ville nok også ønsket noen å støtte meg på enkelte dager, et “vi”. For raushet er veikrysset mellom utenforskap og fellesskap. Et veikryss vi står ved – kanskje hver dag. Det hender i større eller mindre grad at vi faller ned i veigrøftene “feil” og “ikke god nok”, og sier til oss selv at vi burde klart å gjøre dette mye, mye bedre (og der falt hammeren ned i eget hode fordi vi ikke levde opp til egen eller andres standard). Da er det godt å ha noen som forteller oss at vi får nye muligheter. Vi får… For det er ikke bare du som trenger nye muligheter til å gjøre ting på en litt annen måte. Det gjør jeg også. Plutselig er “vi” et “vi”. Stemmene våre er så forskjellige og allikevel så like. Vi snakker alle vårt språk for å forsøke å nå frem til hverandre med budskapet: jeg trenger raushet for å kunne finne frem til og være meg. Når vi finner ut at millimeteren frem til “vi” er kortere enn vi tror blir det kanskje litt lettere å møte hverandre med raushet og takhøyde.
Ubetinget raushet. Jeg er ikke lenger redd for “gutta på bussen”, men kjenner sinne ovenfor dem som plantet frykten i dem så tidlig. Det er ikke slik det skal være! Barn skal ikke fratas muligheten til å være seg selv. Barn skal ikke bli tvunget inn i et utenforskap som fremmedgjør dem fra det undrende og lekne, og etterlater et krater fylt av uhåndterlige følelser. Barnligheten går i skjul når den ikke blir møtt, og erstattes av falske masker som baserer seg på frykt. Uansett hvor unge eller gamle vi er, oppleves det smertefullt å kjenne seg utenfor. Derfor tror jeg vi trenger mer av raushetens ubetingede natur; at vi fremfor å konstruere fremmedgjørende kateogier og masker, møter vår egen og andres menneskelighet, og tar den på alvor selv om det både betyr å ta ansvar, bruke tid og jobbe for å få det til.
________________________
Her inne kan du følge bloggen på facebook! Del gjerne innlegget med andre!
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
17 comments