Å lete bak overskriftene…

Jeg går 2012 i møte med en blandet følelse. Hva vil erfaringene som venter og året som kommer gjøre med meg? Ja, det ligger litt frykt der – HVA vil komme? Blir det mer å bære eller kanskje mindre å savne? Vil tankerekkene bli lengre, eller kanskje tydeligere? Kommer konsentrasjonen til å forråde midt i oppgaveskrivingen, eller vil engasjementet finne frem?

Monsteret under senga, og spøkelsene i klesskapet tror jeg ikke på lenger, men livet tar både rare, vonde, overraskende og fine vendinger. Livet er og blir noe vi ikke har oversikt over – på godt og vondt, noe 2011 i høyeste grad er et eksempel på – både samfunnsmessig og individuelt. Men litt bakenfor. På siden av bokstaver i fete typer finnes overskrifter som aldri nådde høyt nok. Et ensomt menneske har kanskje ikke nok nyhetsverdi for allmennheten. Nedskjæringer på sykehusene og i psykiatrien gjøres på bakgrunn av tall som viser minus herfra og til månen. Men baksiden av medaljen – at nedleggelser og kutt kan ramme enkeltmenneskers livsmot, er  ubehagelig å forholde seg til. Det blir så veldig nært om vi skulle ta det inn over oss. For nært.

Det å se de usynlige, å være opptatt av enkeltmennesket selv om det føles alt for nært, det å lete etter overskriftene som aldri ble skrevet, har en verdi. For i det å se hver enkelt, ligger potensialet til å virkeliggjøre håp som har blitt borte i håpløsheten, eller som har vært skjult så lenge at det ikke synes lengre. Med håpet kommer drømmer og tro på vår egen evne til å ta gode valg for livet, og mot til å møte utfordringene som kommer med sårbarhet og oppreisthet på samme tid. I det å møte mennesker med nysgjerrighet og undring ligger det påfyll av kampvilje for den som har blitt tråkket på, og befrielse for dem som trodde de ville bli dømt. Med litt mer raushet i møte med både oss selv og andre, kan mye godt skje! Ta en tur innom Marias Metode, og les mer om raushet!

Jeg ønsker dere alt godt for året som kommer! Jeg håper det bringer mye god latter, viktige samtaler, engasjement og mye nysgjerrighet og undring. Del gjerne denne posten videre med andre, og lik bloggen på facebook.

___________________________

Bildet ovenfor er laget av kunsteren Bjørg Thorhallsdottir. Det er gjengitt med tillatelse. Jeg er veldig takknemlig for å kunne bruke disse bildene på bloggen! Link til bildet finner du her. Mer av hennes vakre kunst, og hjemmeside kan du finne her. Se også gjerne innom Lykkehaven på Facebook.

Gjemt blant juleglitter og pepperkakehjerter

Barn berører noe i oss
som fort kan glemmes
og legges bort
i alle våre tanker om effektivitet og prestasjon

Blant juleglitter, visakort og pepperkakehjerter med melisskrift
finnes fortellinger om
skapelse og undring
som sakte omskrives
på nytt og på nytt
til å bli en ny livshistorie
spunnet ut fra vår egen
Sårbare og skjøre,
blir erfaringer tatt med videre år for år
og spinner tråder av håp og bevegelse sammen
med motløshet og mørke

Gledesutbrudd under treet tas vare på
gjemmes i notatbøker og på PC
Vi ønsker å forsølve øyeblikket i åpen form
slik at ingenting stivner fast

Det er barnets fortjeneste
når noe blir til liv
Jublende nært
er det alltid der i oss – nærmere enn oss selv
Velsignet er barnet
som skaper bevegelse
i stemmeløse rom
og minner oss om
at vi kan være oss selv

Det er ventetid, og for meg er det av og til synonymt med ettertanke. For ventetid kan være så mye forskjellig. Det kommer helt an på hva vi venter på. Julegaver. Gode ord. Hjelp. Barnehvin julaften. Ensomhet. Latter. Tomhet. Fri fra jobb eller nattevakter. Som du ser av de siste blogginnleggene er det barnet som skaper mye forundring hos meg om dagen. Både barns frykt, glede og forundring. Barn får oss til å møte oss selv; til å åpne øynene, se ekstra nøye etter, ikke dømme for raskt, og gir språk til vår lengsel etter fellesskap; ord til vårt ønske om å kunne være og bli oss selv. Fullt og helt.

Stjernen som ble favnet av jorden – en kort julemonolog.

En stjerne kysser lett godnatt
på et mykt og rolig kinn
ansiktet det lyser opp
i et evighetssekund

Stille natt.
Jeg er så urolig. Vil bøye meg ned til den høyeste fjelltoppen. Skrike ut. At det ikke er en stille natt for meg. Noe har vært i ferd med å skje. Lenge. Det kjennes ut som om lyset mitt har forsvunnet. Som om jeg har blitt borte.
Hellige natt.
Natten er fylt til randen av ubebodde tanker og tilbaketrukne blikk. Det er ingen som ser hvem som går der nede. Jeg forstår ikke hva det vil si at natten er hellig. Skulle ønske det betydde at noen kunne vise meg hvor jeg er på vei. Jeg kan ikke vise veien for meg selv. Er ingen ledestjerne lenger. Det er vondt å ikke være til nytte for noen.
Alt har søvn og mørket tatt.
Takk! Endelig noe som gir mening. Slukt av søvnen. Bortført og tatt til fange av mørket i den lyseste av mørketider vi har her nord. Jeg vil skinne. Skape mening. Bety noe. Vite at jeg er bebodd av meg selv. At ingen har tatt over min plass på himmelen.
Trofast våker de hellige to.
Tenk å kunne få skinne igjen! Det føles som om det bare er meg her. Jeg har ingen å lyse for. Det er bare meg og ekkoet mitt. Det hadde egentlig vært godt om noen våket over meg for en gangs skyld, men hvordan skal de finne meg? Jeg synes jo ikke.
Varsomt vogger de barnet til ro
Jeg lurer på hvordan det ville se ut. Om jeg kunne lyse for barnet igjen. På de røde kinnene. Jeg kjenner meg trøtt. Gammel. Uoverkommelig forstrekt i kantene. En vuggesang kunne kanskje lindret noe. For både meg og han. Jeg kysset han god natt – visste du det? Han hadde myke kinn, og ansiktet lyste opp et lite øyeblikk. Så sovnet han igjen. Fredelig. Mens jeg – ja, jeg hadde kanskje fred en kort stund, jeg også.
Jorda tar himlen i favn.
Tror du på dette? At jorden favner himmelen? For hvis du gjør det – er det håp for meg også. For der himmel og jord møtes, finnes det håp for trette sjeler. Jeg vet ikke hvordan. Har ingen svar. Min jobb har alltid vært å lyse. Siden jeg ikke lyser lengre, har jeg tenkt at jeg ikke eksisterer. At jeg har forsvunnet fra plassen min. Blitt til et hjemløst stjerneskinn uten innhold. Men dersom det er slik at jorden tar himlen i favn, har jeg ikke blitt borte. Noen andre bærer meg til et sted jeg ikke vet om. Dit vil jeg. Dit bevegelsen innhenter meg, og jeg igjen får en plass som er min.