Foto tatt av Anna Gutermuth. Kilde her.

Fra vinduet mitt ser det ut som om skyene ønsker å gråte ned på begynnende falmende sommerblader, og jeg forstår at veikrysset har kommet. Overgangen mellom varme og noe kjøligere. Klarere. Og jeg lurer på om høsten er rastløs etter å få slippe til? Står på startstreken, bøyer seg ned og venter på klarsignalet. Om sommeren nå bare er klar for å slippe tak og la seg synke ned i dvale frem til neste gang.

Tilsynelatene fungerer hodet og følelsene mine slik for tida at det alltid skal dukke opp muligheter for assosiasjoner. Er det et slags høstmodus? Det er som om jeg er stilt inn på en frekvens for dyperegående spørsmål. Det er i grunn både slitsomt og meningsfylt på en gang, og jeg har ikke noe problem med å se at kombinasjonen av de to ordene ofte henger sammen for min del. Slitsomt fordi det tar krefter. Meningsfylt fordi det er med på å skape undring. Og det ordet – undring – er for meg et ord som sier at muligheten ligger der. For at noe nytt kan skapes. Det lukker ikke.

I møte med meg selv – i det som er mitt liv, skapes opplevelser på mange plan. Det er som å se inn i et kaleidoskop. Nyansene. Bevegelsene. Fargene. Endringene. Språket blir et redskap for formidling – noe å gå livet i møte med. Det innebærer at jeg ikke går tomhendt. Med språket – om det er kroppsspråk, verbalt eller non-verbale ytringer, så har jeg fått en måte å formidle det jeg opplever på videre. Slik at det ikke stenges inne i meg selv. Jeg har sett meg nødt til å slutte å undervurdere språkets evne og mulighet til å åpne. Eller. Det vil si. Jeg har alltid visst. Tror jeg. Kjent på betydningen av fortellinger. Små og store. Om meg selv og andre. For når ord og opplevelser stenges inne. I taushet. Stengte rom. Da får jeg ikke fortelle. Og får jeg ikke fortelle, får jeg på et vis ikke leve. At språket gir muligheter for liv gir derfor god mening for meg.