Noen dager er det litt som om jeg går med håpet i en lukket eske under armen. Det er kilt fast, og jeg får det ikke fram. Det er vel egentlig mer som ligger i den esken, men jeg har glemt tallkombinasjonen som tilfeldigvis er blitt nødvendig etter at det plutselig er bitt hektet på en hengelås. (Hvordan?) 3 – 4 – 7? Forsøker igjen. 4 – 5 – 2? Nei. Det fungerer ikke. Jeg har lett for å bli distrahert med diverse assosiasjoner, og kommer til å tenke på om ikke tallene har noe med eventyr å gjøre? Eller? Ja, hvorfor ikke. Et eventyr er fint. Noen dager er det greit å tidvis la seg distrahere fra virkeligheten. Fordi jeg vet at begge mine ben er mer enn godt nok plantet dypt ned i jorda til vanlig.

Og jeg kan se for meg ei annen jente. Som likner litt på meg. Bare litt høyere, og med gnistrende blå øyne. Iført knallrød regnjakke hvor det meste som ho ikke ønsker å ta inn over seg blir prellet av. Jakken er en vidunderjakke som finner frem utallige forslag til tallkombinasjoner for at esken skal åpne seg slik at håpet og motet skal få frihet til å puste. ( Åja, motet lå oppi der også, ja). Selvsagt, en regnjakke gjør også sin plikt. Den ene kraftige regnskyllen etter den andre preller av, men jakken gjør aller mest det den er best på og har mest lyst til. Og det er å absorbere og holde på varmen fra gode ord og møtepunktene fra dagen, og hente ut kulden som kommer innenfra og gjør at ho fryser.

Jeg skulle gjerne vært en slik Mary Poppins med knallrød regnjakke. Ei som kunne sette seg ned ved pianoet. Eller dra opp skriveblokka. Kanskje dra ut på kvelden og ringe på hos deg. Ei som kan hente frem inspirasjonen og engasjementet så øynene gnistrer. Min paraply skulle være grønn med hvite prikker. Og lenger enn det kommer jeg ikke. For som Alice i Eventyrland faller jeg nedover. Og våkner opp av eventyret. Ganske raskt kommer følgende påminnelse opp fra bevisstheten: Eventyr – det var noe som skulle være til glede i barneselskap i alderen fem til åtte år. Jeg lever ganske langt unna et eventyr, og er ikke i riktig aldersgruppe lenger heller. Paraplyen min er ødelagt i spilene, og gir lite ly. Jeg klarer ikke finne inspirasjonen, og sitter mest på kne og klimprer på pianoet og håper at en melodi skal vokse frem. At håpet skal finne meg.

Så mye for en liten dagdrøm i en augustmåned som tydeligvis også har glemt tallkombinasjonen til sin egen eske der sommeren er lagt opp i. Men drømmene kan ingen ta fra meg, selv om de av og til leker gjemsel i min egen regnfylte hverdag.

Foto er tatt av ClickFlashPhotos/Nicki Varkevisser. Se kilde her.