Jeg fascineres av bilder som har et slikt “gammeldags” utseende. Gulnet. Nært. Av ting. Eller mennesker. Det er som om bildet blir vakrere. Som om noe er fanget som egentlig ikke lar seg fange. Følelsen jeg får når jeg møter bildet blir straks mykere. På et eller annet vis. Jeg liker det som er slitt. Brukt. Det jeg kan se har en historie. Men det fotografiet viser må ikke være fylt opp. Det skal fortsatt være rom for fortellinger som ligger foran. Bildet jeg ser. Personen jeg møter. Har minutter. Timer. Dager. Måneder. År. Bak seg. Men allikevel ligger det også noe fremover i tid. Det er nok for meg å vite det. Jeg trenger ikke. Vil ikke vite hva som ligger foran. Hvor mye tid som kommer. Hvor mange historier som skal fortelles. Jeg vil bare se at noe har vært. Er. At dager ligger bak. Ha tryggheten som ligger i det levde og levende. Og ha vilje til å gå inn i det som ligger der. I dag. Og de dagene som kommer etterpå. Som jeg ikke vet hvordan er. Men vil ta i mot.