Del seks i en fortellerrekke:
Jeg forsøker så veldig å fortelle deg til meg i dag, men du er taus. Orker kanskje ikke lete etter ord og språk. Jeg står rett opp og ned på deg. Kanskje var det en idè, eller kun en refleks. Jeg tenkte at det kanskje gikk an å lokke frem noe i deg dersom du fikk litt vann. Derfor, der jeg står, vanner jeg deg i dag. Med mine få, varme og rennende tårer. Jeg kjenner at du er her. De korte stråene som er blitt lysegule, og ikke lengre har noen grønn tupp helt ytterst, rasper meg forsiktig under fotbladet. Jeg stopper opp. Men du kommer ikke frem. Ligger bare der. Helt taus. Jeg finner heller ingen ord i dag. Kanskje er vi to i en. Eller en i to. Vet ikke hva jeg skal si til deg.
Er det ikke rart hvordan ord kan bli borte. Og allikevel ligge der. Dypt under. Ventende. Kanskje er ikke det det viktigste. Jeg holder deg tett inntil meg på den måten jeg kan i dag. Det er mye sorg over at du har mistet det lysegrønne i deg. At det er så hardt å gå på deg. Jeg savner deg fra den gang du var grønn. Jeg har aldri opplevd deg slik, og allikevel vet jeg som fra en svak hvisken at jeg savner det myke underlaget ditt. Det er som jeg vet, uten å vite. Hodet verker og kroppen sier at jeg må legge meg ned. Jeg går over til den lille steinrøysa ved en av sidene dine. En av steinene der har en liten flate som er glatt– akkurat passe til hodet mitt. Jeg kjenner at solen har ventet på meg en stund. Varmet opp stedet der den lille hvileplassen ligger stille. Armen legges under hodet og jeg sovner.
De andre fem delene i fortellingen:
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del tre: Slettenes stille melodi
Del fire: Du er en del av meg
Del fem: De usynlige
